Jeg hadde en drøm – en drøm som har stått sterkt i meg siden jeg som liten oppdaget sykepleieryrket. Inspirert av familiemedlemmer med samme yrket har jeg liksom aldri før tenkt på noe annet yrkesvalg. Ikke før nå.
Hvilken fremtid har jeg som helsefagarbeider eller sykepleier? Det har jeg tenkt mye på etter medienes søkelys på disse yrkene den senere tid. Jeg leser om vanskelige arbeidsforhold, underbemanning, enda mindre penger til en sektor som har lite fra før, utbrenthet, stress og dyktige folk som slutter i yrket. I tillegg opererer media med skjulte kamera for å avdekke uverdige tjenester og forhold.
Vil jeg bli en del av dette «sirkuset»? Vil jeg bruke min tid på et yrke som media gang på gang velger å «selge på tilbud»? Vi leser om en varslet krise hvor mangel på helsefagarbeidere og sykepleiere allerede er kritisk. Om noen år står vi visstnok i spagaten. Jeg motiveres ikke av hva jeg leser og ser i media må jeg si. Jeg blir livredd!
Jeg tar Kjerkol på ordet. Her er min plan for alderdommen
Jeg går helse- og oppvekst på Strinda Videregående skole nå, og har etter timer med grubling bestemt meg for å i hvert fall å ta fagbrev som helsefagarbeider. Dette takket være det jeg har fått oppleve i praksis ved Ladesletta helse- og velferdssenter. Der har jeg møtt de som det står skrevet om i avisene, de som motiveres av å hjelpe andre, de som ønsker å utføre yrket sitt på en fremragende måte. Der har jeg møtt veiledere som har inspirert meg til å se den viktige jobben som blir utført og som har tatt seg tid til å lære meg det jeg trenger for å bli deres fremtidige kollega. Der har jeg sett beboere som trenger meg nå og i fremtiden. Der har jeg møtt motiverte og dedikerte helsefagarbeidere og sykepleiere som brenner for jobben sin og står i det – til tross for alt som blir skrevet.
De bruker mye av sin tid til å snakke varmt om et yrke i en superhektisk hverdag. Jeg møtte disse «englene i hvitt» som ble heiet på gjennom pandemien, men applausen stoppet fort. Ermene er brettet opp fortsatt de, men heiaropene stoppet. Kampen må tas – vi kan ikke fortsette å ha en eldreomsorg som dette, men hva med å ha litt positiv fokus på yrket også? Det finnes faktisk mye bra også, innimellom. Så kanskje jeg og flere med meg øyner et håp og får lysten tilbake til å fortsette utdanning innenfor et yrke som «skriker etter folk». Hva med noen solskinnshistorier også? Sånn litt innimellom. Jeg vet de finnes!
Bli med i Midtnorsk debatt sin Facebook-gruppe
Vil du vite mer om hvordan du skriver for Midtnorsk debatt? Les mer her!
Store utfordringer krever samarbeid
Fem ansatte på 100 sykehjemspasienter