Jeg forstår veldig godt skuffelsen til alle som nå ikke kommer seg på ferie på grunn av SAS-streiken. Jeg ville selv vært kjempeskuffa og provosert om vår årlige høsttur til Spania med barn og barnebarn ble rammet av streik. Det ser ut til at mange tar problemene med fatning. Noen finner andre løsninger, andre klarer å uttrykke forståelse for pilotenes posisjon. Det er imponerende! Jeg håper at alle som et minimum får tilbake utleggene de har hatt, utlegg som sannsynligvis langt overstiger flybillettene.
Men hva hvis kansellering av ferieturer på kort varsel måtte forventes å skje hvert år - i uoverskuelig fremtid? Det er virkeligheten for utviklingshemmede i Trondheim kommune. Nylig (1. juli) handlet hovedoppslaget i Adressa om John og Anders som sammen med flere andre ikke fikk reise på ferie til Rena. En tilsvarende tur i vinter til Surnadal ble også kansellert. I strategiplanen for personer med utviklingshemming 2015-2018 satte kommunen seg flere «hårete mål»: Et av målene var at utviklingshemmede «… opplever å ha en innholdsrik ferie». Denne strategien er nå åpenbart lagt på is – i uoverskuelig fremtid.
Anders hadde gledet seg til den faste sommerturen, men kommunen avlyste
Anders og Thomas er heldige som har foreldre eller pårørende som kan ta dem med på alternative ferieopplegg, men var dette intensjonen med kommunens strategiplan, eller med HVPU-reformen fra 1990?
Min 47 år gamle datter bor nå i en institusjon hvor det ser ut til å være flere beboere som ikke har nære pårørende som kan ta dem med på ferie. Våre sydenturer med barn og barnebarn har naturligvis inkludert vår utviklingshemmede datter. Hun har hatt stor glede av å vandre rundt på strandpromenaden i Javea i oktober, lettkledd i en sommervarm sol.
Det blir en ny sommer hvor kommunen svikter de utviklingshemmede
Min kone og jeg er nå godt over 70 år gamle, og slik vi «leser» bemanningen der vår datter bor, kan hun når vi er borte, bare se langt etter slike ferieturer. Hun vil neppe få oppleve å komme utenfor Trondheims grenser, knapt nok utenfor institusjonen. Resten av livet. Dette føyer seg inn i rekken av mangel på tilbud hun og andre får fra Trondheim kommune.
I 45 år har vi vært foreldre til ei lita jente som aldri ble mer enn tre år gammel. Vi har tatt henne med på konserter, teater, turer og ferier, opplevelser hun har satt pris på. Historien om den avlyste ferieturen til Rena føyer seg inn i rekken av mangel på tilbud til utviklingshemmede i Trondheim kommune.
I tillegg til ferie- og fritidstilbud er det mangel på tilpasset arbeid, og i boligene, som i økende grad er i store institusjoner med marginal bemanning, har man bare unntaksvis tid til mer enn nødvendig pleie.
I dag er det vi som foreldre som tar vår datter med på lengre turer, ferier og fritidsaktiviteter. Vi spør hverandre jevnlig om hvordan det vil gå med henne når vi er gått bort. Det siste oppslaget i Adressa, 14. juli har ikke gjort vår bekymring mindre.
Av og til tenker vi at det nesten ville være godt om vår datter dør før oss - ikke på grunn av manglende ferie- eller fritidstilbud, men fordi denne feriehistorien reflekterer holdningene til mennesker med utviklingshemming i Trondheim kommune. De siste oppslagene i Adressa, senest 14. juli har ikke gjort vår bekymring mindre for hvordan det skal gå med henne når vi er borte.
I over 20 år har politikere og byråkrater i kommunen sviktet denne gruppen medborgere – og det ser ut til at sviket fortsetter, tross de rød-grønnes «plattform» etter valget i 2019.
Interessert i debatt? Les flere innlegg her!
Bli med i Midtnorsk debatt sin Facebook-gruppe