Klimaaktivister midt i veibanen forsinket folk på vei til jobb og skole mandag morgen. Irriterende? Ja. Men også noe vi må tåle.

Klimaaktivister har aksjonert i hele Europa i mange år allerede. Ikke minst med Greta Thunberg og protestbølgen hun startet i 2018: Skolestreik for klimaet. Pandemien la naturlig nok en demper på oppmøte og aktivitet. Nå er klimakampen tilbake med full kraft. Og litt mer dertil. I kjølvannet av Thunbergs skolestreik har flere navn etablert seg i den mer radikale kampen mot en døsig klimapolitikk. Nye klimabevegelser har laget overskrifter med superlim, mungbønner og gateteater. Ikkevoldelig sivilulydighet er «inn» (igjen) og så lenge noen mener at klimatrusselen blir ignorert, kommer vi sannsynligvis til å få se enda mer til det.

Extinction Rebellion ble grunnlagt høsten 2018. Flere husker dem kanskje fra da aktivister fra nettverket, utkledd som laks, limte seg fast til inngangen av i Nærings- og fiskeridepartementet i protest mot oppdrettsindustrien, eller da de limte seg fast i stortingssalen i mai.

Politiet hentet ut medlemmer fra Extinction Rebellion etter at de auksjonerte på galleriet i stortingssalen 18. mai. Foto: Heiko Junge / NTB

The Tire Extinguishers er en annen gruppe miljøaktivister som har laget overskrifter. De ble etablert i England tidligere i år og hadde sin første aksjon i Sverige i mai. De saboterte dekkene til 142 biler i sentrum av Göteborg, med å putte en mungbønne, en liten grønn bønne som ligner på grønne erter, inn i dekkventilene. Til Aftenposten sa en talsperson fra bevegelsen at de snart kommer til Norge. Gjem mungbønnene folkens!

Mandag var det gruppa «Stopp Oljeletinga» som aksjonerte på Elgeseter bru i Trondheim. Det er en «utbrytergruppe» fra Extinction Rebellion. På sin hjemmeside har de en erklæring til dem som lurer på hva det hele handler om. I en videolenke kan vi se og høre en ung aktivist snakke til oss:

– Myndighetene har makten til å utsette meg for en katastrofal fremtid. Men de har ikke mitt samtykke. De har makten til å utsette min generasjon for dette. Men de må forvente at vi stiller oss i veien.

Mandag sto de i veien. Bokstavelig talt. I hvert fall for de stressete bilistene og busspassasjerene som var på vei til jobb og avtaler i morgenrushet.

Aksjonærene på Elgeseter bru stoppet morgentrafikken med en oppfordring til myndighetene. Foto: Morten Antonsen

Målet til de nye klimaaktivistene er å tvinge myndighetene til handling, med handling. I en samtid der «sofaaktivisme» nylig var et omdebattert begrep, er dette det ganske motsatte. På hjemmesiden til den norske avdelingen av Extinction Rebellion må du fylle ut hva du er villig til å risikere hvis du blir medlem. Det finnes tre valg: arrestasjon, domfellelse eller ingen av delene. Det er ganske tydelig at dette ikke er en koselig velforening med en målsetting om å skape trivsel og ukentlige kaffeslabberas. Men den er jo ikke farlig. Vel?

Til sammen 157 mennesker mistet livet i flommen i Tyskland og Belgia i juli i fjor. Foto: Terje Bendiksby / NTB

Oxford-filosofen Roman Krznaric sier til Aftenposten at han er bekymret for hvilke konsekvenser klimakrisen kan få. Men han er ikke bekymret for Extinction Rebellion og den typen av bevegelser:

– De bedriver sivil ulydighet og sier selv at de ikke ønsker mindre demokrati – men et utvidet demokrati.

Krznaric er mye mer bekymret for det han kaller økofascisme. Økofascismen er en litt uryddig miks av naturvern og bærekraft, i tillegg til det tradisjonelle høyreekstreme synet på rase, kjønn og innvandring. Dette støttes av PST som i fjor advarte om at økofascismen er i vekst i Norge. Tilhengerne er villig til å bruke vold.

Vi må nok forberede oss på at klimakampen kommer til å skape konflikter i samfunnet fremover. Jeg skjønner godt at det finnes de som er utålmodige og krever politisk handling nå – ikke bare diffuse ord om grønn omstilling i fremtida. Mengden klimagasser fortsetter bare å øke. Klimaendringene skjer raskere enn antatt og effektene av klimaendringene er synlige over hele verden. Ekstremvarme, skogbrann og flom tar liv. Tropenetter 63 grader nord er kanskje deilig for oss frosne trøndere, men det er et signal om at det kan være begynnelsen på slutten.

Ikkevoldelig sivil ulydighet, innom rammene for en ideologi som tror på demokrati, er ikke farlig. Men vi må følge godt med på hva som rører seg utenfor de rammene. Og ikke minst må vi gjøre noe med vårt eget klimaavtrykk. Nå.