Alle strever etter å være bra nok. Være perfekt. Men for hvem? Vi er alle med i et spill der alle er spillere, og alle er dommere. Vi strever for å se bra ut, være populære og føle at vi er noen. Men hvem prøver vi å imponere? Når alle spiller det samme spillet, og når alle føler at alle andre dømmer? Hvem har retten til å si hvem som er bra nok og ikke? Ingen. Ingen har den retten. Det fins ingen fasit og ingen mal, så hvorfor prøver vi så hardt?
Når jeg går på skolen, går i gangene og observerer, ser jeg mennesker som prøver å være noe de ikke er. Går med falske fasader. Går i de samme klærne som alle andre for ikke å stikke ut. Redde for ikke å bli likt. Jeg begynner å lure på hvem som egentlig gjemmer seg under klærne og sminken. Hvem som gjemmer seg under overflaten, under skallet. Det er skummelt å tenke på. Vi lever i en verden der fåtallet et ekte. Alle gjemmer seg i frykt. Det er skummelt. Mennesker er falske, i frykt for ikke å bli godtatt for deres sanne jeg. Man kan ikke lenger vite hvem som er ekte og hvem som spiller skuespill.
Hvordan har det blitt slik? Og hvorfor? Hvem har grunnlagt denne syke verden og hvorfor dyrker mennesker overalt den? Hvis vi alle slutter å dømme hverandre, slutter å dømme oss selv, først da skjønner vi at vi alle er bra nok. Man burde ikke, og skal ikke, trenge å være noen andre enn seg selv. Alle er forskjellige, og alle er bra nok. Hvis man ikke er seg selv, hva har man da? Så slutt med skuespillet og se deg i speilet. Hvem er du egentlig?
Jente (17)
Vil du skrive til Snakk ut? Fyll inn skjema her, send leserinnlegget ditt på mail til snakkut@adresseavisen.no eller en SMS til 07200 med kodeord snakkut.