Et lite lyspunkt i krisehøstens novembermørke: Denne helga kan vi tenne det første lyset i adventsstaken.
Mange av oss gleder oss til jul. Vi ser frem til familiekos, god mat, julegaver og avslapping. Før det en travel adventstid preget av utstrakt sosialt liv, lys og varme. Velkomne muligheter til å få alt det vanskelige i verden rundt oss på avstand.
«Tung tids tale» heter et av Halldis Moren Vesaas' mest kjente dikt. Det begynner slik: «Det heiter ikkje: EG no lenger./ Heretter heiter det: VI.» Hun skrev det i 1945 under inntrykkene fra 2. verdenskrig. Vi er ikke i krig nå, men følelsen av at vi lever i en tung tid er nok mer utbredt enn på lenge. Vi føler at vi trenger å stå sammen.
Urovekkende uventet kom flyktningkrisen også til Norge på slutten av sommeren. Urovekkende fordi krisen lenge var varslet av humanitære organisasjoner, uten at politisk ansvarlige i vårt land så at strømmen av migranter ville berøre også Norge.
I dag har vi nesten glemt historien om den druknede gutten med Selbulua.
LES HISTORIEN OM GUTTEN MED SELBULUA HER
Vi har glemt bildet av den lille døde treåringen fra Syria i strandkanten. Den bølgen av empati og gjestfrihet som preget norsk offentlighet de første ukene mens problemet bare het «flyktningstrøm» er blitt til stor bekymring, for ikke å si frykt. Frykt for hva det som nå heter «asylkrise» vil gjøre med det lille landet vårt.
Det er verken merkelig eller umoralsk å føle frykt, når kommuner med noen tusen innbyggere blir bedt om å ta imot et stort antall asylsøkere i akuttmottak. Hvem er de fremmede, hva har de med seg i bagasjen, hvor lenge har de tenkt å bli her, hva vil det bety for vår velferd at de kommer hit?
Et flertall av politikerne - med unntak av de fra Fremskrittspartiet - snakket først om at vi måtte være åpne, vi måtte ta imot medmennesker i nød, gi dem trygghet i pakt med våre humanitære tradisjoner. Vi måtte ikke skape en motsetning mellom «oss» og «dem». Vi husket det som Halldis Moren Vesaas minnet oss om: «Det er mange ikring deg som frys.»
Nå er retorikken og politikken annerledes. Asylpolitikken er blitt strengere. Nå dreier politikken mer i retning av hvordan vi skal beskytte oss mot strømmen. Torsdag ble det innført strengere grensekontroller, foreløpig for ti dager. Tiltakene virker nok beroligende på mange nordmenn. Kanskje burde vi være mer bekymret for hva de kontrollerte grensene betyr for tanken om et Europa uten interne grenser.
Regjeringen innfører grensekontroll
Det er riktig å stoppe folk som allerede har opphold i et trygt land. Men hvis regjeringens mange innstramningstiltak også rammer mennesker som reelt flykter fra krig og redsler, kan det være i strid med folkeretten. Det er en menneskerett å søke om asyl, og man må i alle fall få vurdert søknaden, før man eventuelt blir bortvist.
13. november kom terrorangrepet i Paris, som de nådeløse ekstremistene i Den islamske stat (IS) stod bak. Den utløste en sterk terrorfrykt og strnge sikkerhetstiltak over hele Europa. Men den utløste også det motsatte, en trass som sier at de skal ikke få ta hverdagen fra oss. Begynner vi å legge om tilværelsen vår av frykt for nye terroraksjoner, har terroristene vunnet. Med sine aksjoner ønsker de nettopp å fremkalle frykt og hat.
Frankrike har erklært krig mot IS. Franske kampfly bomber IS-mål i Syria, og franske politikere bruker en retorikk vi ikke har opplevd maken til siden starten på USA og Natos «engasjement» i Afghanistan i 2001. Asyl- og flyktningkrisen og terrorfrykten flyter sammen. Minst én av terroristene i Paris kom seg til Europa som en del av flyktningstrømmen. Hva kan vi ikke risikere med de asylsøkerne som kommer til vårt land? Hvordan skal vi kontrollere at ikke de også egentlig er terrorister?
Frykten toppet seg på ny da Tyrkia skjøt ned et russisk kampfly. Da trendet innleggene på sosiale medier under varianter av hashtaggen worldwar3. «Should I post my Christmas cards now?» spør en tvitrer. Optimisten i meg sier at det kan han godt vente med. Russland og Nato kommer ikke til å ryke ihop i en ny verdenskrig på grunn av nedskytingen, selv om forholdet dem i mellom er kjølig.
Så har vi klimakrisen. Den har vi levd med lenge, og den er kanskje verre enn alle de andre krisene vi må leve med. For den rammer hele verden og synes uomvendelig. Klarer ikke politikerne å enes om selv beskjedne klimamål, har vi det gående: Isen i Arktis og Antarktis smelter, havnivået stiger, ekstrem varme rammer deler av verden, vannet blir surere og økonomien ødelegges.
Klimakrisen driver frem flyktningkrisen
1. mandag i advent starter FNs klimakonferanse i Paris. Så tenner vi et lys for konferansen. Vi tenner det i håp.