Ufullstendige arbeidskontrakter. Overveldende arbeidskontrakter. Bedriftene utnytter ungdommen, og det er på tide å sette foten ned.

LOs sommerpatrulje avdekker hvert år brudd etter brudd på arbeidsmiljøloven, og omfanget øker. I 2016 viser tallene at hele 36.5 prosent av arbeidsgiverne som er blitt besøkt bryter loven. Kumulerer vi antall brudd foreligger 0.56 brudd på loven per arbeidsgiver. Dette er en økning fra året før, og trenden blir bare større. Verstingene fra i fjor har gått enda lenger i å utnytte sine arbeidstakere.

Sommerpatruljen kunne fortelle om situasjoner der ungdom mottar kontrakter på 30 sider, med ekstremt tyngende vilkår gjemt innimellom brannrutiner og pausetid. De ser ungdom som plikter å erstatte tapet dersom kunder stikker av fra regningen. De ser ungdom som må ta ut cash av egen konto når de skal fylle kasseskrinet. Fra andre har jeg hørt om ungdom som blir bøtelagt om de kommer for sent på jobb.

Vi lever i et samfunn der arbeidsgiver har så godt som all makt, og bruker den til fulle. Lovbrudd er imidlertid ikke det eneste problemet. At noe er lovlig gjør det ikke riktig.

Les også: - Vi har fortsatt en jobb å gjøre

Utgangspunktet er at arbeidsgiver utnytter sin arbeidstaker. Motsetningen ville vært en bedrift som gikk i underskudd. Det vet vi alle, innerst inne. Jo større maktforskjellen er mellom de to partene, jo større utnyttelse er det mulig at finner sted. Ungdom har svært lite makt. De har lite penger, de har lite sikkerhet og de har lite kunnskap om hva de har krav på. Dermed er alt tilrettelagt for litt god gammel skitten profitt.

Det samme problemet som sommerjobbungdommen møter, oppstår hos enhver student. En bekjent av meg har stillingsprosent på null, som i praksis betyr «null forpliktelser, hver vei». Arbeidsgiver kan ikke kreve at du jobber, og du kan ikke kreve å få jobbe. Løsningen er veldig grei for dem som ønsker fleksibilitet, og arbeidsgiverorganisasjoner som Virke er veldig glade i å poengtere at unge mennesker ønsker fleksibilitet, til tross for at det ikke er sant.

Som student er jeg selv evig takknemlig for at jeg har en sommerjobb med fast prosent, fast lønn og dermed forutberegnelighet. Jeg har enorm husleie å betale, mat som skal kjøpes, og venner å drikke øl med. For det å være menneske er mer enn å spise, sove, jobbe. Dette har jeg til felles med omtrent alle som ikke bor hjemme eller som ikke har sterk støtte hjemmefra på annen måte. Vi er helt avhengige av en «snill» arbeidsgiver, som gir oss vakter når det trengs.

Se tv-duellen: Hvor i Trøndelag finner vi det viktigste historiske stedet?

Du trenger penger. Arbeidsgiveren trenger deg bare når det er lønnsomt at du er der. Dermed ender man i situasjoner der vaktlisten består av elementer som «kom hvis det er fint vær», eller «vi ringer deg om vi trenger ekstra folk». Som ung, og avhengig av penger, er dette i praksis en situasjon som medfører at du må sette av hele dagen.

Dette er bare ett av mange eksempel på uetisk utnyttelse av mennesker som er prisgitt den lille lønna deltidsjobben gir dem. Ungdom flest har ikke råd til å motsette seg dette. Ikke en gang det som verre er - at sjefen avlyser vakta di helt ut av det blå. Kanskje arrangøren avlyste, og mens sjefen sitter igjen med depositumet, må du selge noen møbler for å få råd til å betale månedens husleie.

Arbeidsgivere som driver rovdrift på arbeidstakerne sine på denne måten, og flytter all risiko over på ungdommen som jobber for dem, burde blitt presset ut.

Les også kronikken: Sykepleierne er bekymret, slitne og frustrerte

De burde hatt jevnlige streiker mot seg, de burde blitt advart mot i sosiale medier og de burde til slutt innse at de må endre praksis eller gå konkurs, men det skjer ikke.

Tvert imot, så ender det som vanlig opp med at Virke sier at man ikke må «tegne et dystert bilde av næringen». Det er ingen tegning som vises frem, det er virkeligheten. Om det er så dystert, burde kanskje Virke grepet tak i sine egne, fått dem til å endre praksis, og til å påvirke praksis hos dem som ikke er medlemmer.

Man burde med andre ord hatt arbeidsrettigheter som korrigerte for maktforholdet og ikke som regjeringen gjør ved å fjerne retten til kollektiv søksmålsrett; fjerne rettighetene. I praksis betyr dette at ungdom som ikke har råd til å miste jobben selv får ansvaret for å korrigere arbeidsgiveren sin.

Opptatt av debatt? Les også: Det er ingen mening i å bygge en dyr tursti i fjæra når det finnes en fullt opparbeidet trasé

Dette har de ikke muligheten til å gjøre. Unge mennesker har ikke råd til å motsette seg klare brudd på arbeidsmiljøloven, om de er en del av den lille brøkdelen som vet at de egentlig har disse rettighetene. Enda færre organiserer seg for å få muligheten til å motsette seg lovbruddene. De få som vurderer det blir raskt minnet på at sjefen ikke liker fagforeninger, og plutselig henger jobben i en tynn tråd.

Alternativt kan vi si det som det er – systemet er problemet. Ved å la de som har mye penger ha all makt i arbeidsforhold, fordi de som ikke har det er avhengig av den lille slanten jobben gir dem, danner vi grunnlaget for utnyttelse.

Hele premisset for å starte en bedrift er at noen – altså arbeidstakere – kan gi deg mer penger enn det du startet med. Kanskje det er på tide å snu dette forholdet på hodet, og demokratisere arbeidsplassen.

Hør våre kommentatorer og gjest Marvin Wiseth snakke om britisk valg, politisk innspurt og kulturkrangel om t-skjorter

Følg Adresseavisen på Facebook, Instagram og Twitter