Det er sagt en del stygt om årets 500 års-jubilant, Martin Luther. Men vi har mange grunner til å sette pris på det han satte i gang med sine 95 teser.

Det mest negative med ham, er at han var jødehater. Det var han ikke alene om i middelalderens Europa. Med noen av sine skrifter legitimerte han et jødehat som også slo inn i den norske grunnloven i 1814. Formuleringen «Jøder ere fremdeles udelukkede fra Adgang til Riget» ble først fjernet i 1851.

Luther var først en grublende munk, ble senere professor i teologi, før han 31. oktober 1517 gjorde sitt opprør mot pavekirken. Det var da han slo opp sine berømte læresetninger på døren til slottskirken i Wittenberg. Det ble begynnelsen på en teologisk og politisk revolt, etterhvert også en sosial og økonomisk revolusjon i deler av Europa.

Jubilerer for reformasjonen

Først litt teologi, utgangspunktet for det hele. Mens veien til frelse i den katolske kirken gikk via mellommenn som prester og helgener, sa Luther at den gikk direkte mellom Gud og det enkelte individ. Mennesket blir frelst ved tro alene. Dette er grunnleggende for protestantismen. Ut fra dette utviklet det seg et sett av nye verdier i de landene som sluttet seg til Luthers tanker. Til og med velferdsstaten har sine røtter i protestantismen, i følge kirkehistorikeren Tarald Rasmussen.

Dette er åtte av de viktigste fenomenene i kjølvannet av reformasjonen:

1. Enkeltmennesket kom i fokus på en helt ny måte. Individet ble myndiggjort, og alle hadde like stor verdi, uansett hvilken plass de hadde i samfunnet. Dette ble utgangspunktet for en individualisme som gradvis preget samfunnene som fulgte Luthers tanker.

2. Respekten for enkeltindividet skapte en ny åpenhet for andres meninger. Historikere mener at dette la grunnlaget for opplysningstiden, noe som ledet frem til den industrielle revolusjon.

3. Alt ærlig arbeid ble verdsatt på en ny måte. Det utviklet seg en kalls- og arbeidsetikk som etter sosiologen Max Webers mening, la grunnlaget for kapitalismen. Det økonomiske tyngdepunktet i Europa flyttet seg på 16- og 1700-tallet fra Middelhavet til den nordvestlige delen av Europa.

4. Bibelen måtte foreligge på morsmålet slik at alle kunne lese den. Med trykkekunsten ble det mulig å skaffe bibler som var lettere tilgjengelig enn før. De nye bibeloversettelsene ble sentrale i utviklingen av de nasjonale språkene.

 Å tale makta midt imot

5. Folk måtte lære å lese slik at de selv skulle kunne sette seg inn i de bibelske fortellingene. Dermed fikk vi starten på det som ble allmueskoler. Et lesekyndig folk ble et marked også for verdslige bøker, aviser og blader, og trykkerivirksomheten spredte seg.

6. Nasjonalstaten ble styrket og pavens makt redusert. De nasjonale fyrstene og kongene beslagla den katolske kirkens eiendommer da de gikk over til protestantismen. Statene ble gradvis sterkere, og tok større ansvar for innbyggernes ve og vel, spesielt det som gjaldt skolegang og omsorg for fattige, gamle og syke. Her ligger røttene til den nordiske velferdsmodellen, mener Rasmussen.

7. Nøysomhet, plikt og flid ble sentrale verdier. I Norge var det særlig tilhengerne av Hans Nilsen Hauge som markerte seg. Haugianerne ble foregangsmenn i næringslivet og skapte mange nye arbeidsplasser.

8. På 1800-tallet var de protestantiske misjonsforeningene og lekmannsbevegelsen den største kvinnebevegelsen i Norge. Her fikk kvinnene trening i å ta ordet, styre og lede en organisasjon. Dette var viktig trening på veien mot likestilling, stemmerett og selvstendighet.

Biskopen som vant trøndernes hjerter

Kvinner på topp i kirken

Trekker vi linjene fra Luther frem til i dag, finner vi altså røttene til den moderne velferdsstaten. Det visste nok ikke Luther selv. Han var et barn av sin tid og ingen demokrat. Mye av det som kom etter ham, lå allerede som kimer til en ny retning for den ikke-katolske delen av Europa. Men han bidro sterkt til det marxister kaller overbygningen, verdigrunnlaget som støtter opp om materielle utviklingstrekk.

500 år etter reformasjonen har vi all grunn til å takke for revolusjonen han startet.

Les fler kommentarer av Siri Wahl-Olsen