Muligheten til å lage vår Frognerpark kan nå forsvinne. I Ukeadressa sist lørdag 27.8 kunne vi på forsiden lese: «Bygaven. I 1930 ble Nidarø gitt som gave til kommunen. Forutsetningen var at den skulle brukes som park.» Artikkelens overskrift er: «Evig eies kun det tapte» og vi får en fascinerende presentasjon av områdets rike naturverdier og de store bruksverdier som finnes der. Vi leste noen dager tidligere at de fleste av bystyrets medlemmer ønsker å utvide området med haller både i høyde og bredde.
LES OGSÅ REPORTASJEN OM ØYA: Evig eies kun det tapte
Der det alltid skjer noe nytt
Fikk du med deg denne?:Byutvikling på overtid
Ordføreren har gjort det klart at snart vil den årlige fiskerimessen kunne holdes i nye flotte lokaler i stedet for de trange gamle. Kommunen vil her løse behovet for plass til konferanser, utstillinger sammen med idrettens stadig sterkere ønsker om haller å utfolde seg i. Alle disse aktiviteter trenger adkomstveier, det vil si Klostergata, og stadig økende behov for parkeringsplasser. Veier og bruer må utvides for å sikre adkomst for utrykningskjøretøy. Ingen tror vel at dette vil stoppe med de foreliggende planer for kommende håndballmesterskap.
Når vi nå mandag kunne lese om mulighetene til å utnytte hele området som boligfelt – da trolig for de som har råd å kjøpe seg inn, så undres en. Hva er det som skjer? Har alle glemt forhistorien og hva vil man egentlig med dette området midt i hjertet av byen? Kunstnere og kulturarbeidere rykker ut og ønsker at området ikke utbygges slik det nå planlegges. Mange støtter dem, men mange er også uenig. Området angår folk flest. Det må velges mellom alternativer og da må kommunen lytte og ikke bare gi etter for en av instansene uten å gjennomføre en langt bredere behandling i det offentlige rom enn det er blitt lagt opp til.
På de gamle bilder ser vi Nidarø – Øya som en lang tunge som Nidelva slynger seg rundt på sin vei videre rundt byen og ut i Trondheimsfjorden. Mange bygninger var det ikke utenom gårdene, men da brua kom i 1863 ble Øya en del av byen. Thomas Angells stiftelse ble omkr. 1900 eier av ytre del av Øya og drev sagbruk som ble nedlagt før den store Trøndelagutstillingen ble avholdt på Øya. Da utstillingen ble fjernet fikk byen hele eiendommen som gave til parkformål. Øya hadde da allerede et preg av friluftsområde. Skøytebanen fra 1901 introduserte idretten med sine spennende rundetider (Hjallis).
Verdivalg på Nidarø
Tankene mine går til den parallelle utvikling i Oslo med Jubileumsutstillingen på Frogner i 1914 og skøytebane og senere svømmeanlegg i utkanten. En ting er Vigelands skulpturer, men hele området er en fantastisk park som ligger vakkert i byrommet. Noe lignende kunne ha skjedd med Nidarø, men i 1963, 1971 og i 1988 kom de svære hallene ytterst på det følsomme området i elvesvingen. Også Nidarø kunne ha fått en annen utvikling hadde en sett de mange muligheter dette området har og som dagens diskusjoner og innspill vitner om.
Rundt Midtbyen har vi Marinen og Ilaparken og noen mindre små grønne lunger. Hadde vi hatt Øya som park ville sentrum av Trondheim vært omgitt av grønne områder med stor variasjonsbredde når det gjelder muligheter for opplevelser.
Fra Øya ser en Byåsen, Ila med Ila kirke og en av de gamle bastionene på dette smale partiet mellom byen og bymarka. Den bratte skrenten på elvas nordside over brua med bakken opp til kirken gir ikke rom for plass til utvidelser for biler. Dette karakteristiske partiet av byen, der elva snur østover igjen har tålt mange inngrep med jernbane og veier naturlig nok, men nå må en ikke skade denne delen mer med nye veier og asfalt. Videre østover er den historiske og godt proporsjonerte, varierte bebyggelsen langs Elvegata en fryd for øyet og lenger bak ruver Nidarosdomens tårn med Kristiansten lengst bak.
Det går ikke mange år før nye behov for utvidelser melder seg. En kan se andre steder hvor tilsvarende anlegg er bygget, at det stadig kreves mer plass til det meste og parkeringsspørsmålet og trafikken bare øker. Slik kan en ikke bare fortsette for det blir bare stadig verre. Det er på høy tid at en besinner seg og jeg mener tiden er nå!
Gjør en grundig konsekvensutredning, la folkemeningen bli hørt og få frem alternativene med gode analyser for en fremtidig bærekraftig utvikling både på Øya og andre steder slik at de aktuelle miljøer kan se lenger enn bare til neste konferanse eller mesterskap.
Ikke ødelegg fortiden og fremtidens muligheter med et kortsiktig og lite gjennomtenkt hastevedtak.
Trondheim fortjener bedre.