Tor Langbach Pensjonert advokat

Det skal settes ned et utvalg som skal granske Baneheia-saken. Men vil noen ta lærdom av en slik gjennomgang? Er politi og påtalemyndighet «lærende organisasjoner»?

Publisert: Oppdatert:
Du leser nå en kronikk. Den uttrykker innsenderens mening.

Viggo Kristiansen ble i 2002 dømt i lagmannsretten for voldtekt, drap og medvirkning til drap av to jenter i Baneheia i Kristiansand. Han ble også dømt for flere tilfeller av utuktig omgang med ei annen jente på 6–7 år, og skremmende adferd overfor en dame (kikking). Straffen ble 21 års forvaring, lovens strengeste straff.

Så kom Riksadvokaten nylig til at det ikke var tilstrekkelig med bevis for at Viggo Kristiansen kunne dømmes for forholdene i Baneheia. Kristiansen har tre ganger tidligere uten hell forsøkt å få saken gjenopptatt, og fikk med et nødskrik medhold i Gjenopptakelseskommisjonen i 2021. Et nødskrik, fordi to av kommisjonens fem medlemmer stemte mot gjenopptakelse. Dessuten var alle kommisjonens medlemmer enige om «at det foreligger en rekke bevis og omstendigheter som kan tale for» at dommen mot Kristiansen er riktig, noe kommisjonen gjennomgår detaljert.

Begrunnelsen for å gjenoppta Baneheia-saken knyttet seg til DNA-bevisene. Enkelt sagt ble disse tidligere oppfattet slik at det var funnet DNA fra to personer. Den andre måtte da rimeligvis, ut fra med-dømte Jan Helge Andersens forklaring, være Kristiansen. Det ble imidlertid ikke funnet DNA som kunne identifiseres som Kristiansens. Nye analyser har vist at det ikke nødvendigvis var to personer det ble funnet DNA fra, samt at DNA fra Andersen er funnet på begge jentene. Det er heller ikke nå funnet DNA fra Kristiansen.

Her må vi skille mellom positive og negative funn. Når det finnes DNA fra en person, er det nesten sikkert at han har vært der DNAet er funnet. Hvis det ikke finnes DNA, sier det egentlig bare at man ikke fant DNA. Man kan godt ha vært et sted uten å legge igjen DNA.

Når en sak besluttes gjenopptatt av kommisjonen, er ikke dette det samme som en frifinnelse. Saken må uansett behandles på nytt i retten. Etter en slik beslutning i kommisjonen må påtalemyndigheten derfor vurdere hva de skal gjøre. Skal de gå inn for at saken skal behandles i retten på nytt med full bevisførsel, eller skal de bare kaste kortene og påstå frifinnelse?

Når påtalemyndigheten vurderer om bevisene er så sterke at de vil holde til en ny domfellelse, skal dette skje i lys av regelen i Grunnloven § 96 om at enhver er uskyldig inntil det motsatte er bevist. Dessuten er det påtalemyndigheten som skal bevise straffskyld i retten, ikke tiltalte som skal bevise sin uskyld, og enhver rimelig tvil skal komme tiltalte til gode. Kommer de til at bevisene ikke er sterke nok til å fjerne enhver tvil om skyld skal det påstås frifinnelse, slik som i denne saken. Saken behandles da i et kort rettsmøte eller avgjøres skriftlig, og utfallet er gitt. Men han er fortsatt dømt for overgrepene mot den tredje jenta og kikking. Retten må derfor nå fastsette hva straffen for disse forholdene skal være. Noen av de 21 årene Kristiansen sonet, var knyttet til disse forholdene.

Mange vil sikkert gruble over om Kristiansen likevel har begått det han ble dømt for. Gjenopptakelseskommisjonens helt unødvendige utsagn om at «en rekke bevis og omstendigheter» kan tale for at Kristiansen er skyldig, fyrer rimeligvis opp under slike tanker. Men den som er frifunnet i retten, har krav på å bli betraktet og behandlet som uskyldig.

Hva vil nå skje med Andersen, som bare ble dømt for ett av drapene i Baneheia? Riksadvokaten har ikke trodd på hans forklaring, og det skal etterforskes videre mot ham. Gjennomførte han begge drapene og voldtektene alene, eller var det med en annen person enn Kristiansen, en person vi ikke har hørt noe om? At Kristiansen blir frifunnet, fører ikke i seg selv til at Andersen kan dømmes. Her snur spillet seg: Han kan bare dømmes for det andre drapet hvis det finnes klare bevis, og enhver rimelig tvil skal komme ham til gode.

Det skal settes ned et utvalg som skal granske hva som gikk galt i Baneheia-saken. Én forklaring kan ligge i at man den gang ikke hadde de samme mulighetene som nå til å få noe ut av DNA; på dette området er det en rivende utvikling. Spørsmålstegn er også stilt ved avhørsmetodene, også et område hvor det har skjedd en utvikling siden den gang. Var det et «driv» i saken, som førte til at alle aktører glemte sin plikt til å være objektive? Gikk de i den berømte bekreftelsesfella?

Men vil noen ta lærdom av en slik gjennomgang? Vi fikk omfattende utredninger etter Liland-saken og Fritz Moen-saken, vi fikk en utredning etter Monika-saken som gjaldt ei jente politiet mente hadde hengt seg i en dørklinke (mors tidligere samboer ble senere dømt for å ha drept henne). Er politi og påtalemyndighet «lærende organisasjoner»?

Domstolene gjorde vel sitt beste, slik bevisene ble presentert i retten. Men i saker så vidt grufulle som denne, med en særdeles omfattende mediedekning, skal det godt gjøres å behandle en slik sak objektivt og uberørt av det man har lest og sett på TV. Har media derfor noen skyld i at det gikk som det gjorde i 2001? Nei, neppe skyld, ansvaret må «makta» ta. Men i den grad media mener å ha et samfunnsoppdrag som går ut på å være kritisk til denne makta, traff de vel ikke helt blink. Og det blir litt – nei, temmelig – patetisk å se journalister fra TV 2 filme seg selv, mens de oppsøker aktører fra den gang på bopel for å få dem til å unnskylde seg, eller hva det nå enn er de vil. Helt om marsj, som det heter i militæret, i stedet for kanskje å sette seg ned og reflektere litt over sin egen og kollegers rolle. Og også gruble litt over om mediebedrifter er «lærende organisasjoner».

Bli med i Midtnorsk debatt sin Facebook-gruppe

Vil du vite mer om hvordan du skriver for Midtnorsk debatt? Les mer her!