Helseministerens sykehustale var en brutal påminnelse om hvor langt vi har kommer med å ødelegge vårt offentlige helsevesen. Det er skremmende.

Kapasiteten i norske sykehus er dramatisk bygget ned. Ventelistene øker, kapasitet og kompetanse i kommunene er for svak, og fastlegeordningen kneler. Vi er blant de land i Europa som har det laveste antall sykehussenger i forhold til innbyggertallet. Sengetallet er mer enn halvert siden 1980, fra over 22 000 til 10 800 i dag. Beleggsprosenten ved våre sykehus er nær 100 prosent, der 80 prosent regnes som forsvarlig. Konsekvensen er ofte uverdig behandling, alvorlige komplikasjoner og dødsfall.  De eldre er hardest rammet.

I psykiatrien er det om mulig verre. Antallet institusjonsplasser er redusert fra 7745 til 3288 siden 1990. Mange alvorlige syke nektes plass.

Kjerkols hovedpoeng er at vi ikke kan bruke mer penger på helse. Hun tror på myten som ble lansert av Stoltenberg, Støre og Tønne da Helseforetaksreformen ble innført i 2002: De påsto at en grense var nådd for hva samfunnet kunne bruke på helse. Denne «sannheten» har festa seg. Tall fra SSB viser at vi den gang som nå, ligger omtrent midt på treet i forhold til andre land når man korrigerer for lønns og prisforskjeller. Vi bruker cirka 11 prosent av BNP på helse, hvorav ca. 85 prosent er offentlige utgifter. Mange land bruker mer.

Helsepersonellkommisjonen, ledet av Gunnar Bovim, lanserer nå en ny myte – at vi ikke kan bruke mer av samfunnets arbeidskraft til å dekke helsetjenestene i Norge i framtida. Forsker ved SSB, Erling Holmøy, har bidratt med premisser og tall til kommisjonens arbeid. I et intervju i Dag og Tid 24.2 (der også Bovim gis anledning til å svare) går han sterkt i rette med kommisjonen og sier at «disse bastante konklusjonene er det slett ikke dekning for» Han sier videre at dersom rådene fra kommisjonen blir fulgt, er det en oppskrift på rask privatisering og todeling av helsevesenet. Han sier at «-auka innsats i helse og omsorg har ein verdi som meir enn veg opp for at det fortrenger anna forbruk».

Nye reformer og systemer sliter ut helsepersonell. Hvorfor greier vi ikke å betjene systemet med de leger og sykepleiere vi har? Hvis vi ser på tall fra Den norske legeforening og Sykepleierforbundet ser vi at en god andel av legene og sykepleierne ikke arbeider i klinikken. I tillegg er sykefraværet høyt blant sykepleiere, ca. 10 prosent; gjennomsnittsalder for uførepensjon er 48 år og total pensjonsalder 58 år. Det sier noe om at arbeidsforholdene ikke er gode. Det er svært mange sykepleiere i deltidsstillinger, noe som gir økt stress og uforutsigbarhet på arbeidsplassen. Det blir økt innleie av vikarer, og dårligere pleie som følge av nedsatt kontinuitet. Den kroniske underkapasiteten på senger i sykehus og sykehjem øker belastningen.

Omorganiseringer og IT som skal «effektivisere» arbeidet, for eksempel Helseplattfomen i Helse Midt-Norge, har hittil vært en fiasko da den er for komplisert og tidkrevende å bruke, og har allerede ført til at leger og sykepleiere har valgt å gå over til privat helsetjeneste, slutte helt, eller førtidspensjonere seg. Helseplattformen har hittil kosta fire milliarder samt ekstra 25 millioner kroner i uka siden oppstart for ett år siden. Hvor tas pengene fra? Hvorfor griper ikke Helseministeren inn for å stoppe dette, og heller skifte til systemet som brukes av sykehusene i resten av Norge, DIPS? Milliardene skulle vært brukt for pasientbehandling.

Ved OUS er det nå flukt blant høyt spesialiserte sykepleiere på hjertekirurgi på grunn av omorganisering som gjøres uten å ta hensyn til deres bekymringer for driftens sikkerhet. I Helse Nord er det varslet kutt på 1,1 milliarder samtidig som det skal bygges to nye private sykehus i Bodø og Tromsø   Hvor langt kan man presse systemet og be alle løpe fortere og gjøre mer med mindre? Dette vil dessverre raskt øke todelingen av helsevesenet.

Bygging av nye sykehus er en katastrofe. Ifølge Helseforetaksloven må sykehusene generere overskudd for å finansiere nye sykehus. Dette er meningsløst og fører til at alle nye sykehus bygges for små. Vi må ha separate budsjetter for investering og drift.  Det finnes ikke ett eneste eksempel på at nye sykehus har blitt bygget med nok kapasitet de siste 20 åra (St Olav, Ahus, Kalnes) og historien ser ut til å gjenta seg i Drammen, Stavanger og Gaustad.  Kjerkol mener at vi trenger nye og moderne sykehus, men det hjelper lite om sykehusene er moderne, hvis det ikke er plass til pasientene.

Hovedgrunnene til problemene, Helseforetaksmodellen og Samhandlingsreformen må revideres. Dette er nå en øyeblikkelig hjelp- situasjon.

Men Jonas Gahr Støre støtter åpenbart sin statsråd. Han var som stabssjef ved Statsministerens kontor med på å innføre Helseforetaksreformen i 2002 etter å ha blitt inspirert av Tony Blair og New Public Management. Er det derfor det er vanskelig for ham å kritisere eller revurdere modellen. Arbeiderpartiets saksordfører Asmund Kristoffersen uttaler nå at han har mista trua på den reformen han var med på å lose gjennom Stortinget i 2001 og sier det vil være i god sosialdemokratisk ånd nå å avvikle reformen.

Fagfolk med kunnskap og erfaring har ikke blitt hørt. Gang på gang har vi advart og dessverre fått rett noen år senere. Ressurser som ville gått til god organisering og pasientbehandling, er sløst bort for å gjennomføre dyre reformer, og er med på å slite ut helsearbeiderne og skremme andre fra å gå inn i yrket.

Det er ikke mangel på penger eller folk som er problemetDet er Helseforetaksmodellen og uvettige beslutninger tatt av ledere som har mistet kontakten med gulvet i helsevesenet. Dette må endres snarlig om det norske helsevesenet skal bestå med gode behandlingstilbud til alle, uansett alder og økonomisk evne. Det haster!

Bli med i Midtnorsk debatt sin Facebook-gruppe

Vil du vite mer om hvordan du skriver for Midtnorsk debatt? Les mer her!