Kampen for sosialismen er ganske fraværende i Norge, i Norden og Europa. Men ikke i Trondheim. Her er sosialismen malt i rødt på hovedparolen i morgen.
1. mai må ikke være en rød dag, heller ikke på kalenderen. I morgen er det søndag, som er rød uansett, mest av religiøse grunner. Rødfargen på 1. mai-togene handler mer om faner og flagg enn taler og appeller.
Gjennom åtte rødgrønne regjeringsår var 1. mai som en parademarsj for sosialdemokratisk fellesskap. Kravene var milde og imøtekommende, og stort sett innenfor det regjeringen kunne leve med. Det blå skifte i 2013 fikk mer fart i markeringen, skjerpet tonen i talene og mobiliserte langt flere til demonstrasjon. Derfor kan det tenkes at morgendagen gir større tog, flere under tøffere paroler og sterkere budskap fra talerne. Hotellstreiken kan også inspirere til større engasjement.
Men det er grunn til å tvile fordi det er lenge siden 1. mai var en arena for lansering av store samfunnsreformer, slik den var fra starten av. Den største seieren er nok åttetimersdagen vi fortsatt lever med. Den har sine røtter fra 1. mai på slutten av 1800-tallet. Parolen da var åtte timer arbeid, åtte timer frihet og åtte timer hvile. Budskapet gikk rett inn blant folk flest. Likevel tok nesten 20 år med demonstrasjon og arbeiderkamp før åttetimersdagens ble vedtatt av Stortinget i 1919.
I dag fremstår 1. mai mer som et nostalgisk arrangement enn en kamparena. Engasjementet på grunnplanet synes tilnærmet null. Det er ikke 17. mai. I forkant er interessen så lav at LO-folkene ber på sine knær om at folk må komme. «Mobiliser venner! Møt opp, gå i demonstrasjonstoget. Vis at 1. mai-dagen fortsatt er levende og nødvendig!», skriver LO i Trondheim på sin nettside.
Både LO og Ap lokker med sine fremste representanter som hovedtalere i nesten alle større byer. Og hvem vet – kanskje sier pampene og partitoppene noe de ikke har sagt før?
Etter ml-bevegelsens herjinger for 30–40 år siden, da det også lenge var to tog, har 1. mai vært mer en flaggdag enn kampdag, mer hornmusikk enn demonstrasjon. Høyresiden har selvsagt sett utviklingen, og de borgerlige ungdomslederne har i årevis fremmet krav om at 1. mai må avvikles. Ja, kanskje har 1. mai gått ut på dato, men det har også den småborgerlige ungdommens meninger om dagen gjort. Først og fremst fordi kritikken ikke tar inn over seg historien de selv nyter godt av, dernest fordi den gamle Frp-sjefen Carl I. Hagen i en årrekke brukte 1. mai som en superarena, i møte med råtne egg og tomater i Trondheim.
Høyresiden har moderert seg og tenkt nytt. Kunnskapsminister Torbjørn Røe Isaksen (H) tok høyreungdommen i skole for flere år siden, og leverte et godt forsvar for 1. mai. Bønder og borgerskap har stort sett sluttet med å spre møkk og klippe plen 1. mai. Men så dukker nå statsråd Sylvi Listhaug (Frp) opp som 1. mai-attraksjon i Drammen. På spørsmål fra Drammens Tidende om sitt forhold til dagen, svarer hun: –Det er en veldig fin dag for raking, enten det er i hagen eller på gården.
Kampen for sosialisme som trønderne inviteres til, er på mange måter det stikk motsatte av det Listhaug står for. LO-ledelsen i Trondheim er kanskje landets mest radikale. Men hammer og sigd for bedre folkestyre og velferd i Norge, er et blindspor som tilhører historiens skraphaug.
Kanskje derfor holder Ap-toppene seg unna Trondheim. Nestleder Trond Giske reiser til Røros for å snakke om arbeid. Nestleder Hadia Tajik besøker Levanger og Verdal. Ap-leder Jonas Gahr Støre tar det store spranget fra Tromsø til Jessheim. Hovedtaler i Trondheim er leder for LO-forbundet Handel og Kontor, Trine Lise Sundnes. Det er nok mindre belastende for en LO-topp enn en Ap-topp å demonstrere for et sosialistisk Norge.
Sett i lys av hva det skal demonstreres for i morgen, er det lite som fanger opp den største folkevandring, asyl- og flyktningkrise siden andre verdenskrig.
Det er trist at fagbevegelsen er så nærsynt, i et tid hvor Europa trenger vår hjelp og støtte mer enn noensinne.