Alle må jobbe for mat på bordet. Robert Eriksson virker allerede mett.

Som statsråd gikk Robert Eriksson (Frp) til angrep på sutrere og Nav-ere som ikke ville jobbe. Da han selv mistet jobben før jul i fjor, uttalte han følgende til VG: «Livet er en kamp hvor du må slåss for å lykkes. Du kan ikke forvente at Nav stiller opp for deg, hvis du ikke først er villig til å yte og stå på».

Heldigvis er det noen som stiller opp for Eriksson, som har stått på som statsråd. Først fikk han etterlønn fra staten i tre måneder. Bra, fordi politikere også trenger et sikkerhetsnett. Men bare tre dager før etterlønnen gikk ut, etablerte han rådgivningsselskapet «Løkka i livet». Løkka i livet er hardt arbeid, har han tidligere sagt. Det paradoksale er at Eriksson gjennom denne etableringen slipper å jobbe, og heller kan heve etterlønn i tre måneder til.

At han ikke skjønte at det nye selskapet ville gi ham karantene, er i beste fall overraskende. Gjennom det nye selskapet skal Eriksson gi råd om blant annet arbeids- og pensjonspolitikk, som var det han jobbet med som statsråd. Debattene om lignende overganger fra politikk til næringsliv har vært mange de siste årene. Bjarne Håkon Hanssen (Ap) var den første til å be sosialhjelpsmottakere om å komme seg «opp om morran». Robert Eriksson gjorde denne oppfordringen til sin egen - og følger nå etter Hanssen inn i det private rådgivningsmarkedet.

Prinsipielt er slike overganger problematisk, fordi folkevalgte med dette vil omsette sin kompetanse om demokratiets virkemåte til høystbydende i et marked. Nettverk, kjennskap til beslutningsprosesser og erfaring fra det politiske spillet, er gull verdt for mange næringslivsaktører. Men politikerne fikk først og fremst sine verv for å tjene folket og fellesskapet. Dette er ikke kommunisme, om noen skulle mene det, men en grunnleggende, demokratisk idé.

Pengene er et annet tema. Tidligere har Frp vært spesielt kritisk til politikeres etterlønn, og sist da et kobbel fra Ap og Sp fikk maksimale utbetalinger i 2014. Disse politikerne stiftet nemlig PR-selskaper, pådro seg karantene og fikk mer penger. Reglene er siden strammet til, men smutthullet finnes tydeligvis fortsatt. Det bør være ekstra pinlig for Frp at partiets egne politikere - mer eller mindre bevisst - drar nytte av dette.

Robert Eriksson fremstår på mange vis som en utradisjonell politiker. Flere ganger har han fortalt om å kjenne på følelsen av å ha «dårlig råd». Han har ikke nødvendigvis den samme økonomiske ballasten å falle tilbake på etter politikken som for eksempel Nikolai Astrup (H) eller Jonas Gahr Støre (Ap) ville hatt. Men det er ikke synd på Eriksson. Han har vært statsråd i regjering. Det fremstår bare merkelig at han ikke skal være attraktiv for arbeidsgivere.

Under Eriksson økte den norske arbeidsledigheten drastisk. Alle må jobbe for mat på bordet, men stadig flere står uten jobb. Etter at han selv mistet jobben, kjente Eriksson på «den beryktede klumpen i magen», ifølge Dagbladet. Da fikk han allerede 105 337 kroner i måneden for å finne ut hva han skulle gjøre videre. Nå får han mer.

Og klumpen er kanskje bare metthetsfølelse.