Jeg har fått verdens vanskeligste sak i fanget. Og den handler ikke om trønderrock. Men det handler fortsatt om dårlig klima.
Den siste uken har jeg jobbet som redaksjonell leder for sju journalister under vignetten «Oppdraget klima». I lys av FNs klimapanel som starter i november skal Oppdraget finne ut hva som har skjedd med klimagassutslippene siden forrige klimatoppmøte. Hvem er klimasynderne i Midt-Norge? Hvordan bidrar NTNU-forskning til å redusere utslipp?
Du kan lese alle Oppdragets saker på denne seksjonen
- Du kan forvente deg mye aggresjon.
Det er en gammel kjenning fra Namsos videregående skole som advarer. Jeg har ringt en av Norges fremste klimaforskere, Bjørn Hallvard Samset, for å få innspill. Han var desidert flinkeste elev på gymnaset da jeg gikk der og havnet da også i Cern der han forsket på big bang-teorien. Jeg var ganske god på gymnaset og endte med å intervjue Big Bang. Og Samset, da.
– Alltid når jeg er ute med klimaprognoser og forskning kommer det mange reaksjoner. Milelange kommentartråder med folk som er skeptisk til mine utspill og konklusjoner.
- Hvorfor er det sånn da?
- Det er fordi vi kommer rett inn i intimsfæren til folk. Og vi blir oppfattet som «makta» som sier hvordan folk skal leve. Det er klart de blir provosert.
LES OGSÅ: Vår suksess er vår fiasko
I går kunne vi lese i Adresseavisen at den trønderske klimaskeptikeren og oljegrunderen Erik Haugane karakteriserer klimaforskernes resultater som «tull». De mange tusen klimaforskerne som stiller seg bak konklusjonene til FNs klimapanel hevdes å være med i en «klubb» der resultatet av forskningen er gitt på forhånd. Med en del saklig argumentasjon og noen sleivspark hit og dit bygger Haugane opp et slagkraftig artilleri mot det skjøre politiske prosjektet «Det grønne skiftet». Tvil er nemlig endringsviljens verste fiende. Om ikke annet skaper oljegrunderen nettopp det. Tvil.
Og olje, da - på sikt.
Se videoen og les saken som sjokkerte fagmiljøet og skapte stor miljødebatt fredag
Klimafornekterne er marginale i Norge - i alle fall i etablisementet. I stedet ser vi at grønne frontkjempere nå inntar maktposisjoner i både Trondheim og Oslo. Folket valgte denne retningen i september. Nå skal politikken settes ut i livet. I flere europeiske land har det grønne skiftet blitt etablert som et solid samfunnsendrende perspektiv.
I USA og Canada er det annerledes, kan jeg lese i boka «Dette endrer alt» som den kanadiske forfatteren Naomi Klein ga ut i 2014 og som nettopp er kommet på norsk.
Jonas Gahr Støre (Ap) skrev en kritisk kommentar i Aftenposten da boka ble gitt ut
Hun tegner et bilde av mektige motkrefter mot den nødvendige grønne omleggingen. Den politiske Tea Party-bevegelsen og flere sentrale konservative tenketanker jobber bevisst for å stagge folkets endringsvilje. Årsaken er åpenbar, ifølge Klein. Den grønne revolusjonen og markedsliberalismen er gjensidig utelukkende størrelser. Side etter side banker hun det inn med overbevisende kraft. Frihandelens sanksjonerte avtaler som hele tiden trumfer klimaavtalenes fromme ønsker. Vekst er forutsetningen for det kapitalistiske systemet og hovedproblemet for de effektive miljøtiltakene. De går bare ikke sammen de to. Det er det vi må begynne å forstå, messer Klein – og vet hun blir enda mer upopulær enn teknologioptimistene som tror løsningen ligger i mer effektive løsninger – ikke i en total samfunnsomveltning. «Grønnmalingen» av de bestående strukturene er et blindspor som gjør at vi ikke snur om i hodene våre.
Kjøper Tesla, økologisk mat og klimakvoter på sydenturen - og tror vi har ryggen fri.
Vi vet at den globale oppvarmingen vil bli katastrofal, likevel fortsetter vi å forbruke mer og mer. I 2010 økte utslippene av klimagasser med 5,9 prosent – den største økningen siden den industrielle revolusjon, skriver Klein. «Hva feiler det oss? Hva er det som hindrer oss i å slukke ilden som truer med å brenne ned vårt felles hus?» roper forfatteren fortvilet. Svaret er enkelt: den frie kapitalismen: frihandelen. Den som har gitt oss «det gode liv» og ført flere ut av fattigdom enn noen gang i historien. Men som ifølge Klein er tankesettet som hindrer løsningen på verdens viktigste sak.
I denne saken slår klimaforskere fast at klimaendringene alt er i gang
Svaret kan være motkulturell aksjonisme, mener Klein. Tankene flyr til Gert Nygårdshaugs «Mengele Zoo». Økoterroristen Mino som smyger seg rundt og dreper for det godes sak er ikke en åpenbart lystig framtidsutsikt. Det heller. Kleins løsninger er imidlertid mer kollektivistiske og i slekt med framveksten av MDG i Norge og klimapartier i andre vestlige land. At folket snur om i hodet og lar en ny verdistandard (levelig miljø) utkonkurrere den bestående (velstand). Men hva skjer med tryggheten om velstanden reduseres?
Nei det skal ikke være enkelt.
Når både menneskenes ønsker om det gode liv, systemet vi bruker for å bygge velstand og gnagende tvil jobber mot deg. Da har du en tung sak å selge.
Ikke si selge.
Da har du en tung sak. Verdenes vanskeligste, faktisk.
Postludium:
I dag tok jeg bussen (herlig korrekt og et resultat av at Adresseavisen har flyttet til byen og dermed gjort privatbilisten i meg om til en kollektivbruker) fra byen opp til Nardosenteret for å få knadd opp nakken hos en kiropraktor. Jeg var sent ute og kjente lykken stige i meg da bussjåføren «gønna» på og kjørte på gul-rødt i et lyskryss. Lengere oppe i lia stoppet bussjåføren unødvendig bortenfor busstoppen fordi en ung mann med bæreposer veivet med armene desperat etter å slippe på bussen. Jeg gremtes og så på klokka. Egoismen pumper i oss som var den et grunnstoff i vår natur. Det er helt åpenbart for meg at vi ikke kan stole på enkeltmennesket her. Ikke før egoismen som mønster erstattes med solidariteten. Inntil det skjer må vi stole på kloke ledere og forskere som var litt bedre enn oss andre på gymnaset.