Natteravner fra helvete ødelegger stemninga i paradiset. What to do?
Det er lett å le av «Soldiers of Odin». Voksne gutter, opplagt ikke mors beste barn, mener at ro og orden er truet og tar tak sjæl. Med ryggen til. Og vikingsymboler på den samme ryggen. En rufsete hettegenserbande skal patruljere gatene for å skape trygghet. Ha ha ha. Alle humorister koser seg med paradokset.
Den engelske tabloiden Daily Mail har avslørt den finske moderklubben til «Soldiers of Odin» som høyreekstrem med nazistsymboler i klubblokalet og mange straffedømte blant «natteravnene». Den robuste majoriteten i Norge betakker seg for all slags borgervern - de skjønner at sikkerheten best tas vare på innenfor demokratiet. Når vi ser et borgervern med vikingsymbolikk og krigsretorikk burde lampene lyse selv for de mest svaksynte.
Men nei da.
Den justispolitiske talspersonen i regjeringspartiet Frp, Jan-Arild Ellingsen, mener det er en god ide at Odins soldater tar tak der politiet feiler. Et politi som har hans partifelle Anders Anundsen som øverste sjef. Så flirer vi litt igjen. Ha ha ha. Tenkte ikke på det han, da vet du.
Statsministeren slo kategorisk fast at den justispolitiske talspersonen i regjeringspartiet ikke snakket på vegne av regjeringen. Vi kan puste lettet ut.
Eller?
Kanskje er Odins soldater et marginalt fenomen og mest egnet til å fylle «Underholdningsavdelingen» og «Nytt på Nytt» med lettkjøpte poenger. Kanskje er fenomenet «Frp-er på inkonsekvent retorisk vidvanke» en villblomst som beriker et polert politisk establishment?
Men så var det denne virkeligheten, da. Soldater i gatene er en fryktelig dårlig ide. Uansett. Da hjelper det bare litt at de framstår latterlig og til forveksling ligner gjengen min på vei til Motorpsycho-konsert med gammel merchendise på overkroppen.
En polarisert debatt var noe alle spådde som en nærmest naturgitt konsekvens av flyktningstrømmen. De samfunssvitenskapelige naturlovene har vist seg solide.
Sverigedemokratene fikk støtte fra hver femte svenske i en meningsmåling før jul. I liberale Tyskland har Frauke Petry - leder for AFD uttalt at grensevakter i ytterste konsekvens bør skyte flyktninger som ikke lystrer stopp-ordre på grensa. De har 12 % oppslutning på meningsmålingene.
I Norge har vi noen få vikingsoldater, en håndfull pegidaer og forbløffende mange storhaugister. Og en voksende anti establishment-bevegelse - vitalt til stede i kommentarfelt og Facebook.
Å spille på folks utrygghet er en øvelse der den mest skamløse vinner - fordi vi, som flokk, ikke tenker så bra når vi er redde. Historien er full av overilte valg tatt med frykt pumpende i årene. Derfor er det litt vanskelig å bare le bort Odins soldater.
Det er bare å se til den amerikanske primærvalgkampen for å se den komplette parodi - og bli vettskremt samtidig. I et av verdens mest siviliserte samfunn ser det nå ut til at en skamløs populist seiler opp som sannsynlig presidentkandidat. Vi lo av Donald Trump også for noen måneder siden. Nå har latteren gått over til måpende vantro og stadig gjentakende tankebaner som inkluderer hermetikk og nærmeste bomberom. Enn så lenge kjeler jeg med tanken, som en slags thriller eller påskekrim.
Det skal litt til før jeg vippes ut av komfortsonen. Vi er mange som har det sånn - umobiliserbar inntil det passive.
Samtidig er det andre som entrer arenaen full av underdogens innbitte kraft.
Odins soldater handler mens andre lager facebookgrupper med søte sauer og smart samfunns-satire. Vi ser lite av gammeldags opinion og motvekt ute på gatene og stadig mer av aksjonismen på nett. Det er viktig å vinne kampen om opinionen - særlig flyktningkrisa har vist hvordan realpolitikken er føyelig etter hvilke stemningsvinder som har blåst. Sånn sett kan «Soldiers of Are & Odin» bidra positivt i kampen om meningene om Soldiers of Odin.
Men er nettaktivisme, nedsettende omtalt som «slacktivism», nok?
Denne uka var Olavshallen fylt til siste ekstrabenkerad av folk som ville høre Klaus Sonstad i samtale med Per Fugelli. Bakteppet er Fugellis engasjement i blant annet flyktningsaken og at han er dødssyk og har interessante betraktninger om både døden og livet. Det ble en rørende seanse.
Fugelli fikk spørsmålet om hvorfor vi ikke gjør noe, selv om vi får stadige tegn på at menneskefiendtlige holdninger brer om seg i kjølvannet av massemigrasjonen.
Sosialmedisineren så to forklaringer.
1. At vi skremmes til lettvindte løsninger. Altså at de raske endringene gjør at vi mister kontroll og søker da etter barske løsninger og barske ledere. Ordet «men» - altså forbeholdet - forvinner i angsten.
2. At vi er blind for den latente faren for radikalisering. Fugelli mener vi har anlegg for å bygge opp fiendebilder av andre folkegrupper og at dette må bekjempes kontinuerlig.
- Vi tror at slikt hører fortiden til. At det hører til i Mellom-Europa på 30-tallet. Men det gjør nok ikke det, sa Fugelli - vred seg skrøpelig i stolen, lente seg ut mot salen og så oss dypt inn i øynene.
- Det gjør nok ikke det, kjære venner.
Det gikk et støkk i meg.
Mer enn noen gang før i min levetid gjelder det - på ordentlig. Kvikke parodier og humor som våpen hjelper nok litt. Uroen min er at vi ser tegnene, men ikke har evnen til å gjøre noe med det. Det er dilemmaet for oss som ikke vil inn i den svart-hvite krigsretorikken. Vi vet hva vi tenker, men hva gjør vi?
Fugelli oppfordret til å ta tegnene på alvor, men å lytte til Sokrates vise ord i tiden som kommer. «Å være edru blant rasende».
Det blir min holdning her.
Så håper jeg at de vi har valgt til våre ledere også holder seg «edru blant rasende» og ikke bærer ved til bålet. Det er et minstekrav.
Vi andre bør ta daglig del i kampen for de verdiene som har skapt det gode livet vårt: tillit, omsorg og rettferdighet.
Som Fugelli sa til slutt:
- Om vi gjør det kommer dette til å gå veldig fint, det.