Ja. Jeg er det for tenk! Caps- freakings-lock-sur.
Kjempesur. Jeg er en sitron dynket i Siciliasaft. Jeg er rømme utgått på dato. Jeg er den ene sokken som ikke ble med i vaskemaskinen etter fotballkampen til oldboyslaget, men som heller ble liggende på varmekablene og sakte mørne etter 7-0 tapet forrige tirsdag.
Jeg er en dvask agurk. Jeg ligger innerst, nederst, bakerst i grønnsaksskuffen. Bak to freshe agurker du kjøpte på de to forrige handleturene dine. Du husker jo aldri om du har agurk i kjøleskapet eller ikke. Du har agurk. Du har alltid agurk, men du glemmer å bruke den så den blir liggende og gjøre seg til. Dvask og ondskapsfull.
Les også denne kommentaren av Ståle Gerhardsen: Sju sorterte tanker til jul
Det merker du ikke før du skal hente et hvitløkfedd som har forvillet seg bak blomkålen som skal bli til suppe i morgen. Du fikler etter feddet med bare neven samtidig som du samtaler med din respektive partner om stekeplaten skal stå på sju eller åtte for å få tomatpureen til å svi seg slik at smakene frigis på rett måte. Plutselig synker fingrene dine inn i en grønnkald og overraskende hårete masse. Du brekker deg når du skjønner at den grønne gøgga egentlig skal være en agurk. Gøgga formerly known as agurk. Matlysten erstattes med frysninger, varige traumer og nedoveransikt.
Jeg er sur. Kjempesur. Usjarmerende og muggen. Som en agurk, men det orker jeg ikke å gå inn på igjen, det håper jeg du forstår. Jeg er et sort hull som absorberer alt og alle rundt meg. Et surt hull. Jeg har ingen forklaring på hvorfor jeg er sur. Jeg bare er det, okei!? Get over it. Jeg er ikke bare sur. Jeg er tverr også. Skikkelig anti alt.
Opptatt av debatt? Les også: Hvordan vil det gå med oss når alle dyr er borte? Enn så lenge gleder jeg meg over ribberester
Jeg kler det ikke. Om humøret mitt hadde vært en outfit jeg hadde på meg på en eller annen fiks premierefest, hadde ikke Jan Thomas orket å kaste terningen en gang. «I det siste har jeg vært veldig imponert over stilen til Gerhardsen. Jeg har hyllet han for hans hang til stripete gensere, løsører, smittende fjortisjentelatter og luevalg. Han har fått flere seksere, men så stiller han opp i et gulbeige humør toppet med et ansikt lagt i folder av gjennomsiktige gråtoner og urinblasse øyne som bare en mor kan elske. Jeg ville gått for sprekere frisyre og makeup for å få noe farge. Kanskje til og med kløpet meg i kinnene for å få i gang blodomløpet. Nå ser han ut som en leverpostei fra topp til tå. Terningkast null.»
Jeg er sur. Sur på kona. Sur på ungene. Sur på kassadama. Sur på regnskapsføreren. Sur på fotografene som har kontor vegg i vegg med atelieret mitt. (Må de blitze så høylytt liksom.) Sur på kaffemaskina. Sur på den sure kaffen. Sur på meg sjøl og sur på deg. Sur.
Mer debatt: Jeg kjenner ikke Giske, men jeg kjenner igjen dette blinde raseriet når folk jager i flokk
Heldigvis omgir jeg meg med mennesker som tydeligvis ramla ned i empatigryta da de var små. For jeg får lov til å være sur. «Null problem Ståle, sure thing. Sutre surting til du ser mannen med ljåen du.» Jeg får mugge og styre på. Spre eder og galle som en infantil gjødselspreder. Det går nesten sport i det. Jeg blir, uten at jeg helt merker det, litt gladsur. Glasur. Overdrevet sur. Jeg er så bombastisk teit som jeg overhode klarer. Folk ler. Både av og med. Latteren vasker sakte men sikkert bort muggen som vokser på meg. Jeg går fra å være en Selbu Blå til å bli en camembert. Fortsatt muggen, men ikke så tydelig. Snart, før jeg vet ordet av det er jeg ikke engang en ost. Jeg er en laks. Jeg er glad.
Jeg er ikke sur lenger. Takket være kona, ungene, regnskapsføreren og fotografene. De lot meg plaske rundt i det sure oppstøtet. De anerkjente min surhet og lo den bort på en varm måte.
Jeg var sur i en dag. Èn dag. Slitsomt som pokker. Det fikk meg til å tenke på de som er sure hele tiden. Overalt. I kommentarfelt, på bussen, i køa etc. Er det fordi de ikke har noen som anerkjenner deres mugg? Ingen som blander litt LOL i surskapen? Ingen som ser dem? Ingen som bryr seg? Å virkelig se noen er kanskje noe av det fineste vi kan gjøre for hverandre. Vi må bry oss. Alltid. Derfor, ser du en sitron, så: «Strö lite socker på mig som bara du kan».
Hør våre kommentatorer snakke om Giske-saken, regjeringsforhandlingene, bompenger og Trondheim kino som er 100 år
Følg Adresseavisen Meninger på Facebook og Adresseavisen på Facebook, Instagram og Twitter