Ønsker du ikke å bli far, så bruk kondom. Er du far, så ta ditt ansvar, skriver «Ulykkelig som liten» i dette debattinnlegget.
Jeg ble litt inspirert da jeg forleden leste bloggen til Tommy Rodahl (vinner av Farmen for noen år siden) om følgende:
«Jeg leser stadig vekk på blogger og FB hvor stort, vakkert og breddfullt mammahjertet er av kjærlighet til sine barn. Sikkert sant det, men jeg håper ingen mammaer, tanter og mormødre innbiller seg at et pappahjerte bærer i seg noe mindre kjærlighet til sine barn, og er mindre følsomt overfor et barn som ikke har det godt. Mulig vi uttrykker oss annerledes, det er garantert forskjellig fra individ til individ og par til par ...»
Jeg blir rørt når jeg leser slike tekster, samtidig som jeg også får litt vondt i mitt eget hjerte. Uten tvil finnes det mange fedre som elsker ungene sine ubetinget, men dessverre så finnes det en del fedre som bare er fedre på papiret.
Les også debattinnlegget: Å stjele fra et barn
Far forsvant ut
Min far forsvant ut av mitt og mine søskens liv i tidlige barneår. Han rett og slett forsvant. Kom hjem sjeldnere og sjeldnere, og glemte å sende penger hjem til sin kone og barn.
Ofte typisk, så fant han en ny livsledsagerske med egne barn, som så ble hans nye familie. Mine søsken og jeg var ikke velkomne dit, i hvert fall så fikk vi aldri noen innbydelse om å komme, og de få gangene jeg ringte og spurte, så passet det ikke med besøk.
Det ble etter hvert slutt på både bursdagsgaver og julegaver. Konfirmasjonene våre ville han heller ikke komme i, og ikke fikk vi gaver da heller.
Selv om skilsmisser begynte å bli vanlige på 70–80 tallet, så var det traumatiserende å være skilsmissebarn. I min klasse var jeg det første skilsmissebarnet, noe som ga utslag i litt mobbetendenser. Jeg husker jeg løy og sa at foreldrene mine ikke var skilt.
Få med deg denne gladhistorien: Det gjør meg utrolig glad å se hvor godt gutten jeg møtte ved treningsfeltet på Lade har lyktes
Savnet var sterkt
Savnet etter å ha en tilstedeværende far var sterkt, og jeg gråt og hadde vonde følelser inne i meg. Det var også vondt å sitte på skolen da alle skulle skrive farsdagskort – jeg hadde jo ingen far som hadde gledet seg over å få et slikt et.
For ikke så lenge siden var jeg i begravelse til min onkel. Som alltid i begravelser blir det snakket mange godord om avdøde. Så også om min onkel – om hvilken fantastisk far og bestefar han hadde vært. Mens jeg satt der i kirken, kom en ny sorg over meg, over alt jeg hadde gått glipp av som barn uten en far til stede i livet mitt. I tillegg kjente jeg også på tapet over å ikke kjenne slekta på farssiden. Du har frarøvet oss mye, pappa. Hvorfor ble det slik?
Hvordan vil det bli den dagen du dør tro? Blir det dine stebarn som tar rollen som sørgende, eller forventer du at dine stemoderlig behandlede barn kommer gråtende?
Les også om kvinnen som mener at overgrepsutsatte i hver eneste kommune bør få ei hånd å holde i når krisen er der
Ta ditt ansvar
Savnet av å ha en far i livet er der fortsatt, og jeg prøver å si til meg selv at det ikke var min skyld at du ikke var der for oss søsknene. Det er trist for mine barn at de ikke får ha en bestefar på min side, de har jo knapt sett deg. Jeg føler at jeg har prøvd mitt for å skape et godt forhold i voksen alder, men det passer fortsatt ikke for deg, fordi du har mer enn nok med din nåværende kones barn og barnebarn.
Jeg vet at det finnes mødre som nekter sine barn samvær med sine fedre (og omvendt). Disse mødrene aner nok ikke hva de påfører sine barn (såfremt det ikke er vold inn i bildet da). Sånn var det imidlertid ikke hos oss. Min mor var nok like fortvilet som oss i søskenflokken over manglende oppfølging fra vår far. Hun hadde det nok tøft, sveket som hun ble, men hun lot det ikke gå ut over oss barna.
Hvor var du pappa, da vi trengte plaster på såret, hvor var du da vi feira bursdag og jul, hvor var du da vi trengte å øvelseskjøre med bil? Hvor var du da vi trengte deg mest?
Ønsker du ikke å bli far, så bruk kondom. Er du far, så ta ditt ansvar.
Les flere debattinnlegg på adressa.no/meninger