Jeg skal ærlig innrømme at jeg måtte gå noen runder med meg selv da Adressa ringte og ville ha meg til å stille opp på debatt om Trondheimsskolen. Skulle jeg nok en gang stikke hodet frem og snakke fra levra? Jeg gikk inn på Facebook og begynte å bla meg tilbake på gruppa til Foreldreopprør i Trondheimsskolen. En sovende gruppe, men fortsatt med 8700 medlemmer.

Jeg leste over innlegg som var postet, artikler det var lenket til, fanemarkering og underskriftskampanje. Så begynte jeg å tenke på alle historiene jeg har fått høre. Historier som barnet bakerst i klasserommet som sliter med traumer, men helsesykepleieren er kun på skolen på tirsdager, og BUP (Barne- og ungdomspsykiatrisk poliklinikk) har venteliste på to år. Barnet som blir sparket og slått av andre barn som har det vanskelig, men som ikke blir fanget opp fordi det ikke er nok øyne som ser. Om mora som må jobbe deltid fordi sønnen mister alle vedtak i øyeblikket han går over dørstokken til SFO. Om barnet som nok en gang mister timene med spesialpedagogikk fordi læreren må være vikar i en annen time. Om alle barna og familiene som ikke får det de har krav på eller trenger, og lover som brytes.

Så det ble til at jeg stilte opp på debatt. Det kunne jo hende politikerne ville lytte denne gangen.

Den 9. desember 2020, midt under korona, hadde opprøret en fanemarkering i forbindelse med et bystyremøte. Med munnbind og avstand ble 25 skolefaner et symbol på det store antallet barn og foreldre dette gjelder. Det var appeller fra opprøret, elevorganisasjonen, utdanningsforbundet og fagforbundet som alle gjentok mangelen på ressurser i Trondheimsskolen. Noen politikere tok seg tid til å komme ut, mens andre ble inne i varmen. Etterpå ble det uttalt at det er fint med fokus på forholdene i skolen, men politikere ikke kan være avhengige av vilkårlige foreldreopprør.

Nå er jeg ingen politiker, og det er mulig jeg har misforstått, men jeg trodde politikerne jobbet for innbyggerne, og hadde interesse av å finne hvordan forholdene faktisk er. I årevis er det blitt ropt fra flere hold om manglende ressurser i Trondheimsskolen, men politikerne mener saken ikke har kommet på deres bord. Skolen er en av de største utgiftene i kommunebudsjettet, og politikere sier de ikke har oversikt over hva som skjer. Ja, man føler seg ganske maktesløs.

Jeg kan ikke la være å tenke på hva denne underbudsjetteringen vil koste samfunnet over tid. Alle utgiftene til foreldre som går på pleiepenger eller er sykemeldt fordi de møter veggen i et system som ikke fungerer for barna deres, og er umulig å navigere seg i. De ansatte i skole og barnehage som er sykemeldt pga. overbelastning. Og ikke minst alle barna som faller utenfor fordi de ikke får det de har krav på eller trenger.

Alle de barna som blir oppbevart på egne rom, eller medisinert fordi systemet ikke har ressurser til å gi dem et verdig tilbud. Hva koster det i dag? Og hva vil det koste om 10 år? Det er menneskeliv det er snakk om. Det er Morten på 10 år og Anna på 12. Kjenner ikke politikerne på ansvaret?

Nå må det bli samsvar mellom hva politikerne tror, og hva realiteten faktisk er. Og det må skje fort! Det må friske midler på bordet, og flere folk inn i skolen. Og da tenker jeg ikke bare på lærernormen. La lærere være lærere (som for øvrig gjør en fabelaktig jobb), og få inn andre yrkesgrupper som fulltid helsesykepleier, spesialpedagoger, psykologer og miljøarbeidere. Gi alle barna muligheten til å bli en ressurs!

Fikk du ikke med deg debatten om Trondheimsskolen på onsdag? Det burde du.

Vil du vite mer om hvordan du skriver for Midtnorsk debatt? Les mer her!

Interessert i debatt? Les flere innlegg her!

Bli med i Midtnorsk debatt sin Facebook-gruppe