I mange måneder har jeg kjent på følelsen av hjemløshet. Plutselig fant jeg et hjem, om så bare for en liten stund. Og det var på Saturns Platz.
Første helgen i november besøkte jeg Saturns Platz på K.U.K. Et knippe musikere, diktere og kunstnere gikk sammen for å skape et fellesrom i midtbyen. Et rom fylt med musikk, lys, lyd og farger, der tilskueren ble med som en kjærkommen gjest. Jeg var innom der på fredag og måtte tilbake både på lørdag og søndag.
Helgen tilbrakt på Saturns Platz endret noe i meg. Plutselig kjentes tilværelsen både tryggere, varmere og lysere enn på en stund. Hva skjedde egentlig, spurte jeg meg selv? Så skjønte jeg det etter hvert: jeg opplevde en følelse av et hjem.
Jeg har allerede skrevet om en følelse av hjemløshet som dukket opp da mitt hjemland Russland invaderte nabolandet Ukraina. Hvordan kunne jeg egentlig kalle Russland mitt hjemland etter noe sånt? Følelsen av hjemløshet har ellers ofte vært til stede i mitt liv. Den var kanskje sterkest for 27 år siden, den gangen jeg forlot Russland og kom til Norge.
For en immigrant er hjemløshet en følelse som kanskje aldri egentlig går vekk. Det skriver iranskfødte Dina Nayeri om i sin bok The Ungrateful Refugee: What immigrants never tell you (2020). I boka vever Nayeri sin egen historie sammen med historiene til andre flyktninger hun har møtt: Det er historier om å være på flukt og om å ikke føle seg hjemme noen plass. Hun skriver at hun som flyktning ble besatt av søken etter et hjem. Hun ville ikke flytte mer, hun ville slå røtter.
Flyktningene i Nayeris bok er stadig på søken etter plasser der de kan oppholde seg, plasser som ikke koster så altfor mye å komme seg inn på. Det er ofte biblioteker og andre offentlige steder de ender med å ha som sitt oppholdsrom. «For noen er offentlige steder de eneste tilgjengelige stedene,» skriver forfatter Jonathan Lee i sin omtale av Nayeris bok i The Guardian.
Saturns Plats ble en sånn åpen plass for meg. Jeg som publikummer kunne komme og gå som jeg ville, helt gratis. Jeg kunne lene meg tilbake i en strandstol eller hengekøye og nikke i takt til musikken. Jeg kunne bli med og tromme, trampe, synge, danse. Eller legge meg ned på en madrass, lukke øynene og hvile.
Mens en liten gruppe musikere spilte rolig jazz i det ene hjørnet, så jeg en av artistene ligge på en madrass i det andre hjørnet og slumre. Det var så godt å være i et rom der både artister og publikum kunne både sosialisere og trekke seg tilbake etter lyst og behov.
Saturns Platz minnet meg egentlig om den italienske samlingsplassen – piazza. Arkitekten G. E. Kidder Smith skriver om den italienske piazzaen at den er «mer enn et åpent rom, den er en levemåte». Piazza blir både møtested, lekeplass og dagligstue. Sånn var det også med Saturns Platz. Det ble en møteplass og lekestue for både unge og gamle, kulturinteresserte og danseglade, friske og kronisk syke, de med god råd og de blakke. Alle var velkomne.
En av musikerne var fremmedspråklig. Han ble spurt av sin norske kollega om hvordan det var å ikke forstå hva de andre musikerne sa. Han tenkte seg om og svarte – svaret kom på hans eget morsmål. Vi andre forsto ikke hva han sa, men det spilte ingen rolle. Språket var ikke så viktig. Det ble overflødig.
Det er ikke mange ord jeg fikk til å utveksle med de jeg møtte på Saturns Platz, og det var helt greit. Jeg ville helst ikke utveksle ord. Istedenfor utvekslet vi blikk og smil med kjente og ukjente, og klemmer med gode venner. Vi lyttet sammen, danset sammen, flirte sammen, ble rørt sammen. Det er så mye man kan dele uten språk.
Musikerne spilte mye forskjellig: Jazz, afrikansk tromming, salsa, rave med innslag av samisk joik, balkanrytmer, arabiske toner. Jeg tenker at en sånn plass, der språket er unødvendig, der du kan være en del av et fellesskap uten at du trenger å snakke med andre, der det finnes så mye raushet og mangfoldighet, kan være et godt rom for flyktningene som Norge tar imot. Vi trenger flere slike plasser.
Mine tråder østover
På Saturns Platz fant jeg et hjem, med alt det innebar: trygghet, nærhet, inkludering, tilhørighet. Samtidig var det en plass i konstant bevegelse, dynamisk, levende. En av prosjektets initiativtakere, kunstneren og musikeren Siri Gjære, skrev i ettertid på Facebook: «Når jeg tenker på Saturns Platz nå, husker jeg det uten vegger, uten en inngang eller en utgang, som en flytende unntakstilstand, et åpent rom fylt med lyder og farger, et mangfold …» Disse ordene fikk meg til å tenke at hjem ikke alltid trenger å være et bestemt solid og stabilt sted. At hjem kan også oppleves som noe flytende og dynamisk. At hjem kan være noe vi tidvis finner kun i glimt.
Jeg har funnet glimt av et hjem på mange forskjellige, og ofte underlige, plasser i løpet av mitt liv. Enda underligere er at jeg selv, til tross for min egen tilbakevendende hjemløshet, har fått høre om at jeg klarte å skape gode trygge rom for andre: enten i mitt eget hjem eller utenfor det, i mine yoga- og meditasjonsklasser på Zenit Yoga her i byen. Du trenger altså ikke være mester på hjemfølelse for å kunne ønske andre velkommen.
Alle dere som lager plasser som er gode å være – kunstnere, musikere, lærere, klubbeiere, kafédrivere, bibliotekarer, flyktningarbeidere, ungdomsarbeidere, og ellers mennesker som åpner sine lokaler og sine liv for både kjente og fremmede – dette er en hyllest til dere! Takk for at dere skaper rom der andre kan finne et glimt av et hjem. I denne vår «vanskelige verden av husville og heimløse», som Hans Børli sa så sart og fint, trenger vi flere sånne mennesker.
Les flere tekster av Tatiana Elsoukova her!
Siri Gjære skrev også dette: «Til alle dere som var med og skapte, likte, og nå savner Saturns Platz [ …]: gå nå og lag deres egne plasser, keep on platzing!» Dette er en fin oppfordring å ta med inn i juletiden og ellers i tiden framover. Klarer vi å holde dørene til våre hjem og våre hjerter litt på gløtt, får vi til å skape små og store rom i våre liv der vi kan ønske andre folk velkommen, – da er det fortsatt håp for oss og for denne verdenen. Keep on platzing!
«Spiseforstyrrelser er først og fremst en psykisk lidelse, ikke et tannhelseproblem»
Vi har ingen å miste
Jakten på jula