Denne artikkelen kan vise seg å være noe av en genistrek. Men den kan også raskt vise seg å være blant det dummeste jeg har skrevet. Det får stå sin prøve.
Når man – som undertegnede – har jobbet noen år, så ser man visse forandringer i arbeidslivet. Og da tenker man ikke bare på den teknologiske utviklingen, nei da, også andre forhold har endret seg. Blant annet møtekulturen.
LES OGSÅ: Et helt unødvendig brev
Jeg mener å huske at for lenge siden, før årtusenskiftet, så var ikke møtefrekvensen – om vi kan si det slik – fullt så hyppig som i dag? Hadde vi ikke ett avdelingsmøte? I måneden? Og det var stort sett det. Hva vi gjorde resten av tida? Jobbet, vil jeg tro. Fikk unna saker og ting. I dag? Prøv å få tak i noen når du sitter på jobb. Nei. De sitter stort sett i møter. Vi var, som jeg husker det, relativt tilgjengelige. Folk fikk tak i oss. Men hvis vi ikke ville at de skulle få tak i oss, så gikk vi bare ut av kontoret. Åh, salige tid, intet internett, ingen mobiltelefoner, ute av kontoret og vi var tapt for denne verden. Men nå? Du snakker.
LES OGSÅ: Spar penger allerede nå
Tilbake til overskriften. Jeg elsker altså møter. Hvorfor? Møter får fram det beste i meg. Denne artikkelen, for eksempel, fikk jeg ideen til under et møte. Nå skal jeg ikke på noen som helst måte påstå at du ikke har lest skarpere, bedre og mer givende artikler i denne spalte. Den forandrer ikke verden. Men der og da syntes jeg ideen var god. Så kan man si at man blir litt, eh, ukritisk under dagens femte møte.
Under møter kan jeg altså føle at jeg kommer i dyp og nær kontakt med mitt indre. Jeg oppnår en profetisk, grublende innsikt, og en noe nær buddhistisk sinnsro under møter. Tankene springer hit og dit. Ideene yngler. Som oftest har det jo med alt annet å gjøre enn selve møtet. Hva skal jeg ha til middag? Hvordan skifte innmaten på kjøkkenkrana, slik at den slutter å dryppe? Var egentlig Deep Purple-konserten noe særlig? Ble det ikke litt i overkant mange orgelsoloer? Bør jeg trene mer intervall? Jeg kjenner lukten av høyfjellet. Sand mellom tærne. Jeg hører løvet som rasler. Og jeg lurer på hvorfor norske TV-serier er så ubehjelpelige. Eller er det bare jeg som er sær? Slike ting. Små ting.
LES OGSÅ: Nå er det så dårlig stemning blant sykepleierne ved St. Olavs at det bruser i trærne
Men også større. Tro endelig ikke annet. Havet, døden og kjærligheten. Det er ikke få verdensproblemer jeg har løst under møter. Universets gåte. Fred på jord. Intet mindre. Jeg ser slett ikke bort fra at Einstein unnfanget relativitetsteorien under et litt mer enn middels kjedelig møte.
Under møter hender det også at jeg tenker på at vi lever i en tid med fokus på «jeg-et,» vi skal realisere oss selv, vi bruker penger og tid på selvhjelpsbøker, mindfulness, krystallterapi, restylane- og botoxbehandling og annet for å komme i kontakt med noe og finne et eller annet, ja, hva vet jeg. Harmoni? Sjelefred? Likevekt? Balanse i livet? Ha! Møter er resepten, det er meditasjon og hjelp til selvhjelp like godt som noe annet. Spør du meg.
Hadde Buddha levd i dag, og jobbet i en litt over middels stor virksomhet – privat eller offentlig – så hadde det bare vært og sendt ham inn i møtekarusellen.
Vi kunne druknet ham i powerpoint-presentasjoner, svøpt ham inn i ord og uttrykk som «holistisk tankegang,» «synergieffekter,» «endringsledelse,» «monitoreringsparametre» og «suboptimalisering.» Han ville nok ganske raskt falt inn i en transelignende tilstand og funnet sitt nirvana. Og der ville han ha blitt.
LES OGSÅ: Nye Vestlandet- en stilk uten blomst
Men la oss gå tilbake til ingressen i denne artikkelen. Den kan – for undertegnede – altså vise seg å være en liten genistrek. En sterk søknad om møtefritak. Hvem vil ha med meg på møter, liksom? Men jeg ser jo at den kan slå motsatt vei, også.
Hvis de jeg ofte sitter i møter med leser dette, så er det jo en viss risiko for at jeg heretter vil få noen argusøyne rettet mot meg. Men den sjansen er jeg villig til å ta. Det er bare å rette ryggen og prøve å se interessert ut. På det området er jeg helt i toppsjiktet. Og jeg kom i det minste i mål med denne artikkelen. Bare det! Før jeg må sjekke møtekalenderen for i morgen.
orjangreiff@hotmail.com
Hør våre kommentatorer og gjest Tore O. Sandvik snakke om kollektivtrafikken i Trondheim og vold i trondheimsskolene
Følg Adresseavisen Meninger på Facebook og Adresseavisen på Facebook, Instagram og Twitter