Forleden satt jeg og snakket med en pasient som forsker på kunstig intelligens, og ble lettet da han fortalte at det ikke var fare for at jeg som lege ble byttet ut med en robot med det første. Det var da enda godt å vite.

Egentlig har jeg ikke vært så veldig redd for å bli byttet ut med en robot heller, for jobben som fastlege går langt utenom pensum i en lærebok og tar uforutsigbare veier.

I løpet av en arbeidsdag kan jeg møte pasienter som akkurat har mistet sin kjære, blitt bedratt av mannen, har et barn som sliter med mobbing, en ungdom som er helt utbrent, en diabetiker, en førstegangsgravid med tusen spørsmål, eller en som har oppdaget blod i avføringen.

Jeg skal være til stede for hver og en av dem; lytte, tenke, sjekke, stille diagnose og ta en avgjørelse på hva jeg skal gjøre videre med ham eller henne. Valg som oftest er greie, takket være både kunnskap, erfaring og teft, andre ganger både vanskelige, krevende og i verste fall uriktige.

Det å være fastlege er enormt allsidig, man kommer innpå mennesker på en helt unik måte. Man følger alt fra små og banale, til store og livsavgjørende spørsmål, men like ofte får man se og møte mennesket bak fasaden, der de er på sitt aller mest sårbare. Det har jeg stor respekt og ydmykhet for.

Det er også vi som må ta upopulære valg, som å nekte noen sovemedisin, si nei til en MR-henvisning eller sykmelding, og noen ganger si at nå kan du ikke kjøre bil lenger.

Oppatt av helse? Da bør du også lese Steinar Westins kommentar: Mishandlet helsetjeneste

Den norske fastlegeordningen er unik på verdensbasis, og har eksistert siden 2001, etter en grundig utprøving i mange år. Vi kommer på topp i kåringer blant folks tilfredshet for offentlige tjenester.

Det er viktig å huske, både for oss som er fastleger, og for folk flest. For mitt inntrykk er nok at det er litt mye nedsnakking og en form for marginalisering av vårt yrke for tiden. Ikke minst innen den såkalte samhandlingsreformen, der helsevesenet endres og gjennomgår store reformer.

Vår arbeidshverdag blir mer og mer preget av «papirflytting» og sekretærfunksjon. Vår unike posisjon som den som faktisk ser pasienten mest helhetlig, er truet, med en stadig mer oppdeling og fraksjonering av tjenester.

Et nylig vedtak på Høyres landsmøte bekrefter forsøket på å svekke vår tradisjonelle rolle som kontinuitetsbærere. Det ble vedtatt at jordmødre skal få mange flere såkalte kvinnehelseoppgaver, helt i tråd med deres intense ønske å om å opprette egne helsetjenester for kvinner «fra vugge til grav». I sine kampanjer hevder de ubeskjedent at jordmor er den eneste nødvendige helseaktøren i friske kvinners liv, og de mener også at kvinner skal kunne gå utenom oss, ikke bare i svangerskap men også annen «kvinnehelse». Noe vi er veldig uenige i, fordi kvinners helse er like sammenvevd som menns.

Les også kronikken: Pasientblikket nedenfra

Jeg har mange spørsmål og bekymringer rundt slike typer kampanjer og politiske vedtak. For det første kan jeg som erfaren lege slå fast at det er umulig å dele en pasients helse inn i frisk/syk, enten man er kvinne eller mann. En lege er dessuten helt avhengig av å vurdere mange friske for å opparbeide seg kunnskap og erfaring til å oppdage de gangene det faktisk er noe patologisk. Og gjennom vår utdanning har vi brukt årevis på å lære om nettopp det friske, som en basis for å lære om det syke.

Dessuten; er det riktig å lage en slik særoppdeling i kjønn i helsevesenet? Hva med mannen som kommer til meg for å sjekke prostata? Skal han «slippe» å bli undersøkt i baken av meg som kvinnelig lege? Forkjemperne sier selv at ønsket om at jordmødre tar over hele kvinnehelsen, blant annet er for å fylle stillingene sine. Og de argumenterer med at de i Sverige har en slik ordning, men har muligens ikke fått med seg at delegasjoner kommer fra Sverige for å se på vår vellykkede fastlegeordning, som de ikke har i nabolandet.

Mye kan helt sikkert gjøres mye bedre av oss fastleger, det er helt klart. Men å skrote en gjennomprøvd ordning, til fordel for fragmenterte løsninger som er basert på synsing, uten vitenskapelig forankring er både trist og historieløst.

Jeg håper ikke det er det man vil, da må man i tilfelle være ærlige, og ta den debatten!

kari.l.mogstad@gmail.com

Hør våre kommentatorer og gjest Trine Skei Grande snakke om hvordan Venstre-lederen forbereder landsmøtetalen og hvordan det står til med samarbeidet mellom Venstre og regjeringspartiene.

Les flere debattinnlegg på adressa.no/meninger

Følg Adresseavisen på Facebook, Instagram og Twitter

Trist: «Å skrote en gjennomprøvd ordning, til fordel for fragmenterte løsninger som er basert på synsing, uten vitenskapelig forankring er både trist og historieløst», skriver Kari Løvendahl Mogstad.