«En hendelse som jeg opplevde veldig krenkende» skriver Benedicte Salvesen, som er student i Trondheim, i dette debattinnlegget.

Mange tror det å komme ut av skapet og leve som åpen skeiv i dag er lett.

Jo da, vi har kommet langt, og det er takket være alle dem som har kjempet og stått på barrikadene. De som har banet vei, de som har kjempet for at kjærlighet er det viktigste uansett form.

Jeg har en stor takknemlighet overfor menn og kvinner som har tatt denne kampen, men vil også understreke at vi har en vei å gå. Nei, det er ikke bare lett å være skeiv i Norge i dag.

Les også: Farmen-Camilla slått ned på dansegulv

Å komme ut

Jeg er ei 23 år gammel åpen lesbisk jente, og jeg synes det er utfordringer knyttet til hvem jeg forelsker meg i.

Det tok flere år før jeg forsto hva følelsene mine betydde, nettopp fordi andre former for kjærlighet ikke var synlig i mediene. Å komme ut var en ubeskrivelig følelse av frihet og styrke, men lite visste jeg da hvilke hindringer som ville oppstå.

Første gangen jeg hørte at det var «utrolig deilig» at jeg likte jenter, trodde jeg at dette bare var én umoden gutts mening. Dessverre lærte jeg at som åpen lesbisk kvinne, var dette et vanlig møte med menn.

Les også: I motsetning til i tv-serien, hadde jeg en litt utradisjonell måte å komme ut av skapet på

Opplevd å bli stirret på

Som lesbisk har jeg opplevd å bli stirret på når jeg er med ei annen jente, fått kommentarer på hvor deilig det er å se på oss, menn som har vært irritert fordi vi frister dem så mye, tilbud fra ukjente om vi vil ha trekant, fått høre at jeg «må jo være bifil» fordi jeg ikke inngår i stereotypien.

Dette er derimot bagateller sammenlignet med en hendelse som jeg opplevde veldig krenkende. Det var på lyse dagen jeg sto og holdt rundt ei jente, da flere menn stilte seg rundt oss og begynte å filme oss.

Jeg opplever at noen menn prøver å definere min legning for meg, og at den er for deres fornøyelse. Dermed blir jeg gjort til gjenstand for andre menns seksualitet. Dette belyser ikke bare seksualisering av lesbiske kvinner, men også at den sterke og tydelige kvinnekampen i dag fortsatt er veldig nødvendig.

Opptatt av debatt? Les også: AtB har økt bussprisen for pensjonister med 75 prosent på få år

Pornokulturen

Så kan man spørre seg selv, hvorfor er det slik i 2018? Hvorfor kan ikke jeg få leve i fred med den jeg forelsker meg i, slik de som er i «normative» forhold får?

Jo, først vil jeg peke på den beryktede pornokulturen, hvor lesbisk porno er en av de mest populære kategoriene i pornoverdenen. Dette forteller brukeren at lesbiske kvinner er for menns tilfredsstillelse, og at det ikke er en reell kjærlighet og relasjon mellom to kvinner som er uavhengig av menn.

Hvordan påvirker dette menns holdninger til kvinner?

Mer debatt: Det er underlig at legene som roper høyt over sprengt fastlegeordning, har all verdens tid til gravide?

Lite informasjon i skolen

Hvis man ser på skolen, er det minimalt med undervisning og informasjon om LHBTI (samlebetegnelse for lesbiske, homofile, bifile, transpersoner og interseksualitet) og seksualundervisning, derfor blir Norges elever tillært at det som er mest normalt er det heteronormative forholdet og seksuallivet. Barn og unge kan også ende opp med å bruke porno som seksualundervisning. Dette får da store konsekvenser for homo-kampen, men også kvinnekampen.

Det at jeg opplever å bli behandlet respektløst på grunn av min legning vil ikke stoppe meg fra å være den jeg er. Det vil ikke stoppe meg fra å utøve mine rettigheter. De samme rettighetene både heterofile og skeive mennesker har. Det vil ikke stoppe meg fra å kysse den jeg forelsker meg i.

Jeg skal fortsette å være den jeg er, og jeg skal fortsette å respektere og akseptere min neste.

Det håper jeg du og vil.

Hør våre kommentatorer snakke om Ap i trøbbel, høyt spill i rådhuset, Utøya-filmen og norsk humor

Følg Adresseavisen Meninger på Facebook og Adresseavisen på Facebook, Instagram og Twitter

«Jeg er ei 23 år gammel åpen lesbisk jente, og jeg synes det er utfordringer knyttet til hvem jeg forelsker meg i» skriver Benedicte Salvesen. Foto: privat