Kari Kristensen, Tekstforfatter i Tibe-T og Rødt-politiker

Hvorfor får vi lese og høre så lite om unge påvirkere som går foran, mens folk som slavisk følger markedskreftene blir kalt «influencers»?

Publisert: Oppdatert:
Dette er et debattinnlegg. Det gir uttrykk for debattantens egen holdning.

Vi ser dem overalt i sosiale medier. De kaller seg «offentlige personer», «influencers» og lignende, mens de selger livene sine til mer eller mindre kjente merkevarer. De varsler om sponsede innlegg. Samarbeidsavtaler med sminke- og hårprodusenter.

Kanskje har de mislyktes på andre områder i livet, og pengene de mottar for å sette en helt ny smoothie-variant fra en ukjent utenlandsk produsent mellom puppene og restylane-leppene, utgjør mer enn timelønna de jobba da de redde lakener på hotell uten å ha underskrevet en kontrakt. Kanskje er noen av dem rike fra før, og ikke trenger å jobbe, fordi de har arvet, men rett og slett bare trenger en hobby i livet, og de syntes det var greit å ha en hobby som i tillegg betalte seg. Kanskje er det nettopp x antall trutmunnselfies på Instagram som gjorde at de til slutt kunne cashe inn likes og få huslån. Ikke vet jeg. Det nytter i alle fall ikke å si at det er deres feil at det er blitt sånn.

LES KOMMENTAREN: Hva skal kunstneren få mene?

Ikke engang den gamle snowboardlegenden Terje Håkonsen, som man regnet med hadde nok penger og fame her i livet, men som også ser sitt snitt i å tjene noen lapper på å fronte en eller annen autentisk te eller bønnespirer innimellom når han ikke surfer på all verdens pudder.

Det er helt forståelig at markedskreftene jakter slike. Men hva er det med et samfunn som kaller disse for «influencers»? Når ble vi så tjukke i hodet? Var det da Berlinmuren falt, da Refused glemte at de var punk, da Martin Luther King ble skutt, da UT-magasinet utgikk i Adressa eller da en forretningsmann ble president i USA? «We´re just blueprints, we´re just products,» sa Refused på låten Everlasting i 1994, Terje Håkonsen mente at djupsnø var viktigere enn OL, norske jenters lepper klarte fortsatt å bevege seg og bildene vi tok av oss selv var med engangskamera og de ble uansett stygge fordi vi lignet på oss selv. Vi hadde ikke oppdaget avokado engang, men vi hadde en kortvarig flørt med noe blått godteri som plutselig ble lovlig fordi vi visstnok var bitte litt medlem av EU.

Boligmarkedet var sånn passe normalt, og skulle man tjene penger, måtte man ta en vanlig jobb. Forbildene våre var for det meste folk som turte å gå foran i kampen for EZLN-bevegelsen i Mexico og PLO i Palestina, Palme hang med Castro, Jens var bare sånn passe glad i Nato, verdens beste band het Smashing Pumpkins, selv om de alle var ganske stygge, og ting var sånn passe greit, i grunnen.

«Influencer» betyr påvirker, altså å påvirke. Hvordan er det mulig å påberope seg en tittel som påvirker, om man slavisk følger markedskreftene? Når man bare gjør som man får beskjed om av noen som vil selge ananasjuice?

Det finnes faktisk fortsatt et hav av påvirkere som går foran. Som risikerer noe og som faktisk klarer å dra samfunnet i en retning. Her forleden, klarte 28 år gamle Alexandria Ocasio-Cortez, å vinne kandidaturet til Demokratenes sete for New York i Representantenes hus. Cortez er sosialist, og har vokst opp i Bronx med røtter fra Puerto Rico. Valgkampvideoen hennes er sett 1,4 millioner ganger. «Det er ikke meninga at kvinner som meg skal få makt. Jeg er ikke født inn i en rik familie», sier Cortez i valgkampvideoen. Hun får ikke støtte av kjente liberalfeminister, slik Hillary Clinton gjorde, men hun har fått til umåtelig mye på kort tid – uten penger. Hvorfor får vi lese og høre så lite om slike som Cortez? Klart restylane og bønnespireprodusentene ikke ser etter slike som henne når de skal finne dukker til nyhetsfeeden vår. Men de redigerte mediene kan i det minste skjerpe seg bitte litt når det gjelder hvem som faktisk er reelle påvirkere her i verden. Her forleden sto en av Sex And The City-stjernene frem som sosialist, og støttet Cortez. Det er da noe. Kanskje noe faktisk er i ferd med å skje. Når en skuespiller fra en så ubrukelig serie som Sex And The City, som håvet inn penger på å fronte kjole- og skoprodusenter, klarer å si noe vettugt, så er det kanskje håp for de aller fleste.

Det er greit at det ikke blir en planøkonomisk omveltning av samfunnet i morra, men akk og ve. La oss regulere bitte litt, så vi slipper å bli så tjukke i hodet. La ungene våre bli vaksinert mot influencerepidemien slik at de forstår at djupsnø er viktigere enn OL.