Hunden Bob er vedtatt avlivet. Men er den farlig? Dommen mot blandingshunden kan føre til at vanlige hunder og deres eiere går en utrygg framtid i møte.

Torsdag 25. august falt en viktig dom i Oslo tingrett. Nyheten nådde ikke de store avisene, men på Facebook falt den nesten 6000 mennesker tungt for brystet. Saken gjaldt hunden Bob som ble vedtatt avlivet i september i fjor.

Les også: Trondheims rikdom

Siden da har Bob vært på kennel for eiers regning, og på torsdag ble det klart at forsøket på å få politidirektoratets vedtak kjent ugyldig ikke nådde fram. I den forbindelse er det verdt å stille spørsmål ved om terskelen for hva samfunnet tolererer av hunder begynner å bli for lav, og om hundeeieres rettssikkerhet blir ivaretatt i stor nok grad. De uønskede hendelsene det her er snakk om fant sted på Grønland i Oslo, der Bob sto bundet utenfor en hamburgerkiosk. Ifølge dommen gjorde han utfall mot en forbipasserende mens en politipatrulje kjørte forbi. Etterpå hoppet han opp på flere mennesker, og en av dem fikk et lite sår på armen. Såret kunne stamme fra et bitt, men kunne også være resultatet av en klo. Bob ble i etterkant adferdstestet av en fagperson som ikke kunne finne tegn til aggressivitet. Han får også de beste skussmål fra kennelen han har vært plassert på siden i fjor. Politiet mener imidlertid at Bob er en stor og kraftig hund med en uforutsigbar psyke og potensial til å gjøre stor skade.

Hundelovens § 18 slår fast at «En hund som har angrepet eller skadet et menneske, kan politiet i ettertid vedta å avlive dersom ikke dette fremstår som et uforholdsmessig tiltak». Videre står det at vurderingen skal legge særlig vekt på «hvilken fare som har vært til stede, påført skade, den risiko og utrygghetsfølelse hunden og hundeholdet kan antas å medføre i fremtiden og hundens nytteverdi». Bobs nytteverdi ble ansett å være lik null, og retten mente det var risiko for at Bob både ville skade mennesker og skape utrygghet i framtiden. Vedtaket om avlivning ble derfor stående. Visse typer hundeadferd har alltid vært regnet som problematisk, og med ujevne mellomrom havner temaet på samfunnets dagsorden. Norsk Kennel Klub, opprinnelig stiftet for å tale rasehundens sak, tok derfor tidlig på seg ansvaret for å oppdra norske hundeeiere. Da schæfer og dobermann sto i fare for å bli forbudt som «farlige hunder» i 1930, utvidet kennelklubben formålsparagrafen til også å omfatte arbeid for dressur, opplysning om hundeeierens plikter, og utbredelse av «hundekultur» blant landets hundeholdere og befolkning.

Det er noen hunder og hundeholdere som har fått merke den nye hundeloven fra 2003 på kroppen. Loven gir politiet fullmakt til å gripe inn på stedet med umiddelbare tiltak ved «problematisk hundehold», og hunder og eiere som faller utenfor normen kan raskt havne i denne kategorien. Hunden Bob er for eksempel av feil type (blandingshund med ubestemmelig utseende), han har feil eier (som lot en uansvarlig venn låne hunden) og han befant seg på feil sted (Grønland i Oslo). Det er grunn til å spørre seg om politiet hadde fattet samme beslutning dersom Bob hadde vært en golden retriever og eieren en mann i dress utenfor en restaurant på Aker Brygge.

Det er imidlertid også grunn til å spørre seg om grensene for hundeadferd holder på å snevres inn i overkant mye. Et eksempel er forslaget om å innføre utvidet båndtvang og tak på tre hunder per husstand i Malvik i 2012. Hunder framstilles i stadig større grad som noe som samfunnet for øvrig bør skånes for, og mye tyder på at adferd som tidligere ble ansett som påregnelig, i dag regnes som uakseptabel.

Hunder skal ikke bindes fast utenfor hamburgerkiosker, det står klart i hundeloven. Hunder som Bob, som blir utrygge når de er bundet fast, skal ikke bindes fast noe sted. Det er uansvarlig adferd fra hundeførers side, og bør få konsekvenser. Uansett om Bob raspet med kloen eller med tannen, er adferden uønsket. Men den er ikke nødvendigvis farlig; det er ikke alltid sammenheng mellom hva som føles farlig og skremmende, og hva som utgjør reell risiko for liv og helse.

Hvis en hundeeier motsetter seg politiets vurderinger, må vedkommende bære kostnadene ved kennelopphold mens saken behandles. Det har vist seg vanskelig å nå fram i rettssystemet, og det er derfor få som orker å ta opp kampen mot politiets avlivningsvedtak. Bob utgjør imidlertid unntaket: Gjennom facebooksiden Hunden Bob jobbes det med å samle inn penger til å dekke saksomkostningene slik at hundeeier kan anke dommen.

Engasjementet denne og lignende saker har skapt i sosiale medier kan tyde på at politiet og rettens vurderinger i dette tilfellet ikke er i tråd med den allmenne rettsfølelse. De er i hvert fall ikke i tråd med rettsfølelsen til eiere av større hunder. Mange av disse hundene vil nemlig kunne utvise adferd som kan skape utrygghetsfølelse i omgivelsene på samme måte som Bob. Hvis dommen mot Bob får definere hvor grensen går for hva samfunnet kan forventes å tolerere av hunders adferd, er det derfor først og fremst vanlige hunder og deres eiere som går en utrygg framtid i møte.