Legen bør ta ansvar for å snakke om sex. Men når temaet ikke tas opp, er det bare fordi legen er flau?

I en betimelig kommentar lørdag 28. januar tar debattansvarlig Andrea H. Tiltnes opp et åpenbart paradoks. Mens samfunnet flommer over av sex, synes lukene å være skalket inn til legekontoret. Og dette selv om pasientene ønsker at legen skal spørre om sex. Tiltnes oppfordrer leger og andre i helsevesenet til å legge egen flauhet til side. Vi tror likevel ikke nødvendigvis det er sjenanse som holder oss leger tilbake.

Seksualmedisinen er et tverrfaglig og lite definert område innen medisinen. Både fastleger og sykehusleger som gynekologer, urologer, psykiatere, revmatologer og nevrologer håndterer seksuelle problemstillinger. Denne tverrfagligheten gjør det krevende å få god oversikt, og særlig sykehusleger føler nok ikke et eierskap til hele fagområdet. Kanskje har også en mangel på eierskap bidratt til at undervisning i seksualmedisin på medisinstudiet har blitt for avhengig av et fåtall, engasjerte ildsjeler. Eller iallfall at den enkelte legen selv har måttet ta et bevisst ansvar for å tilegne seg kunnskap og erfaring i seksualmedisin. Enkelte av oss føler nok rett og slett at vi ikke kan nok.

I kommentaren belyser Tiltnes at pasienten er sårbar i sitt møte med helsevesenet. Det hevdes at denne sårbarheten tilsier at legen aktivt bør spørre om seksualitet. Men kan konklusjonen like gjerne være motsatt? At legen bør være litt tilbakeholden, for ikke å støte pasienten? Begge konklusjoner vil kunne være riktige, avhengig av situasjonen. Det er åpenbart ikke slik at det er naturlig å snakke om sex i alle sammenhenger. Men når er timingen riktig for å snakke om sex? Hvis letingen etter det perfekte tidspunktet blir for nitid, finner man det sjelden før legetimen er slutt. Lakonisk skriver Tiltnes at «mange kvinner opplever at den eneste gangen leger tar opp seksualitet, er når vi kommer mørbanka inn på seksukerskontroll etter fødsel».

Fins det verktøy for å gjøre det enklere for leger og pasienter å snakke om sex? Vi har vært med på å innføre et seminar i seksualmedisin på medisinstudiet ved NTNU. Her lærer vi framtidige leger den seksualmedisinske arbeidsmetodikken oppsummert i akronymet PLISSIT: Permission, Limited Information, Specific Suggestions, Intensive Therapy. Metodikken er likefram og enkel. Som alltid når man skal snakke om potensielt sensitive tema, spør man først om dette er noe pasienten synes det er i orden å prate om. Deretter vil det ofte være behov for å gi informasjon, for eksempel: «Enkelte som har sykdommen du har, kan ha vansker knyttet til sex.» Hvis pasienten har seksuelle utfordringer og ønsker å snakke om det, kan legen gi råd og eventuell behandling eller henvisning videre. Uansett har legen tatt et viktig initiativ: til å si at det er greit å snakke om sex – både nå og siden!

Legen bør ta ansvar for å snakke om sex. En slik invitasjon gir pasienten tillatelse til å snakke fritt om seksuelle problemer. Nøyaktig på det tidspunktet hen synes er perfekt nok.

Interessert i debatt? Les flere innlegg her!

Vil du vite mer om hvordan du skriver for Midtnorsk debatt? Les mer her!