Marit Anna Morken Bonde og tillitsvalgt i Bondelaget

Tillitsvalgte prøver å sable ned samarbeid og stemple det som konspirasjon, skriver Marit Anna Morken.

Publisert: Oppdatert:
Dette er et debattinnlegg. Det gir uttrykk for debattantens egen holdning.

Jeg fikk spørsmål om å holde innlegg på ledersamling for Trøndelag Bondelag. I jakt på tema, kom jeg til å tenke på en tidligere samtale med en fylkesrepresentant. Den ble innledet med; "Jeg vet jo at du, Marit Anna er litt opprører.". Det er ingen hemmelighet, at bondeopprør ikke har blitt direkte varmt mottatt av Norges Bondelag, i hvert fall ikke på fylkesnivå og opp. Så når en fylkesrepresentant omtaler meg som litt opprører, får jeg en viss følelse av hvordan jeg blir sett på av tillitsvalgte i høyere verv. Jeg har ikke vært en del av Bondeopprøret, men var en av de første som tok kontakt med de fem bondeopprørere etter at #Bondeopprør21 ble delt. Hva var dette bondeopprøret? Jeg snakka med de mye de første dagene, prøvde å forstå hva dette dreide seg om. Jeg fant ingen motsetninger mellom Bondelaget og Bondeopprør, og valgte tidlig å støtte de fullt ut. Bondeopprør har fått frem i lyset, at dårlig økonomi er noe som rammer nesten alle i landbruket. Jeg sa ikke ja til vervet i Bondelaget for å få venner eller klatre i organisasjonen. Jeg sa ja fordi at for meg og mange av medlemmene, er dette siste krampetrekning. Jobben som gjøres nå, er et desperat forsøk på å øke inntekt, oppnå jamstilling, på å få til en forandring og få et bærekraftig landbruk. Arbeidet vi som Bondelag gjør de neste ukene vil definere vår arv. Definere hva vi gjorde på vår vakt. Historien vil dømme oss på bakgrunn av de valg vi nå skal ta.

Lokallaga har nå fått ei bestilling fra Norges Bondelag, hvor vi skal komme med innspill til Inntektsutvalgets NOU. Ei stor uttalelse på over 140 sider, som vil forme veien videre for norsk landbruk og matproduksjon. Den vil forme framtida vår. Etter initiativ fra leder i Bygland Bondelag, har femten lokallag fra rundt om i landet kommet sammen om utforming av et felles innspill. Sandnes Bondelag hadde allerede et årsmøtevedtak på at det skulle formuleres et innspill, og tok på seg den tunge oppgaven med forfattelsen. Innspillet ble bra, og vi har invitert alle andre lokallag til å sammen med oss stille seg bak det. Vi har levert på det sentralstyret spurte etter. Men det jeg kjenner på nå, er en følelse av nedsabling og angrep. Jeg har hørt beskyldninger om at dette er konspirasjon, kuppforsøk, at bondeopprør står bak. Dersom det er slik, at et samarbeid skal bli sablet ned av våre øverste tillitsvalgte som konspirasjon, er det helt hårreisende! Vi er bønder, kollegaer, som har jobbet sammen for å svare på hva sentralstyret har spurt om! Fra å være stolt medlem i Bondelaget, kjenner jeg på en stadig økende følelse av uro. Bondelaget, som jeg er så glad i, vil det meg egentlig godt?

Har fylkesstyrene og sentralstyret glemt hvilken retning bestillingene skal gå i et medlemsdemokrati? Bestillingene skal komme fra grasrota, så skal tillitsvalgte stå for gjennomføringen – enige eller ikke. Jeg opplever derimot, at om vi på grasrota sier noe, får vi beskjed om å holde kjeft, for de på toppen vet best.

Vi MÅ lytte til grasrota! Det er et tungt ansvar som hviler på oss som tillitsvalgte, og det ansvaret blir større, jo høyere vi klatrer. Inntrykket er at mange medlemmer føler de ikke blir lyttet til, at de med toppverv og politikerne er en egen elitegruppe på toppen, som vet bedre enn oss nede på fjøsgulvet. Jeg har dessverre sett hersketeknikker i bruk litt for ofte. Dette synes jeg Bondelaget skal holde seg for god for! Mange bønder kjenner på at engasjement er bortkastet tid, for Norges Bondelag vet best, og kjører uansett sitt eget løp. Denne strategien er tilsynelatende blitt fulgt i flere tiår. Hvor har den ledet oss? Hvorfor er det slik motvilje til nye strategier i ledelsen? Effektiviseringskravet må vekk. Bondenæringa er ei næring som nærer seg på kannibalisme, men nå har vi snart ikke flere av våre egne å spise opp. Det er ikke mange igjen! Vi må bort fra effektivisering, vi må tilbake til å produsere mat på gårdenes eget ressursgrunnlag. Vi må ha bærekraft i alle ledd, for slik vi driver nå er det ikke bærekraftig verken i hensyn av bonden, familieliv, sosialt liv, økonomi eller miljø. Å ha nedleggelse som premiss i jordbruksforhandlingene er ikke bærekraft. Å effektivisere oss ut av grendene er ikke bærekraft.

Tilbake til start; hva betyr det å være en opprører? Dersom det er å jobbe sammen med andre lokallag mot et sterkere, bedre og mer robust landbruk i Norge, ja da er jeg sannelig opprører jeg også. Det gjør meg ikke noe mindre til Bondelagsmedlem, og jeg tror få er mer stolt av og glad i Norsk Landbruk enn meg.

Bli med i Midtnorsk debatt sin Facebook-gruppe

Vil du vite mer om hvordan du skriver for Midtnorsk debatt? Les mer her!