Denne romjula er det tjue år siden jeg skjønte at planene mine gikk i vasken.

Da jeg gikk på ungdomsskolen bestemte jeg meg for å komme ut av skapet, men først etter at jeg hadde flytta fra Namsos. Når jeg hadde etablert et liv i Trondheim, eller Oslo, eller København, eller noe. Da først kunne jeg komme hjem, komme ut, og komme meg derfra igjen hvis det var sånn at venner og familie ikke kunne leve med en homo Petter.

Selv hadde jeg funnet ut at jeg kunne akseptere at jeg var skeiv, men jeg kunne jo ikke være sikker på de andre i livet mitt. Jeg så for meg at jeg jeg kunne få et godt liv. Et liv hvor hvem jeg forelska meg i ikke skulle bety så mye.

Men i romjula 2002 innså jeg at jeg ikke kunne vente til høsten, eller neste jul, med å fortelle hvem jeg var. Nyttårsforsettet mitt for 2003 ble; komme ut og ta det derfra.

Første forsøk var under idrettsgallaen. Jeg var på besøk hos søster og svoger. Ole Einar Bjørndalen vant mange priser og Andre Bergdølmo ble årets Kniksen. Selv feiga jeg ut.

Da Petter Normann Dille gikk på ungdomsskolen bestemte han seg for å vente lenge med å komme ut av skapet. Planen gikk i vasken. Foto: Privat

Mandag 20. januar knakk jeg sammen. Jeg fant ingen måter å snakke meg ut av tungsinnet som hadde festet seg hos meg i løpet av dagene i forveien. Kort fortalt, så gikk det bra! Ingen sa meg opp som hverken sønn, bror, venn eller kollega. Selv lokalkirka hvor jeg var ungdomsleder, sendte en sms og sa «du er kul! Vi heier på deg. Si fra om du vil snakke om det!».

«Phew» tenkte jeg. Da kunne jeg huke av for alle som betød noe. I dagene som fulgte var jeg høyere enn Galdhøpiggen av lettelse og glede fordi «alt hadde gått bra».

Joda, det var noen slengbemerkningene i ukene etterpå. Jeg har flere opplevelser med å bli spyttet, ropt og kjørt etter. Men det festa seg ikke som særlig traumatiske opplevelser da det skjedde. «Sånn er det vel å være homo» tenkte jeg, og glemte episodene etter hvert som de kom og gikk.

Spol fremover. 20. januar 2013 samla jeg venner hjemme på stua i Oslo til fest! Jeg slo ut bakveggen på et gammelt skap som skulle kastes, og satte det i døråpninga mellom gangen og stua. Alle som ville inn på festen måtte ut av skapet. Vi klappet, lo, skålte og feira mine første ti år som homo.

Fem år senere hadde jeg egentlig lyst til å gjenta suksessen bare større og bedre! Men der satt jeg, 20. januar 2018, i min første sykmelding på grunn av trakassering. Hvorfor nå? Jeg hadde vel aldri vært tryggere på meg og mine, sterkere mentalt eller mer på plass i eget liv?

Kanskje derfor. Noen episoder med trakasserende oppførsel høsten 2017 satte meg ut av spill ganske lenge. Samtidig som både nyheter, sosiale medier og samtaler med venner rant over av #metoo-fortellinger. Kvinner som sto frem og fortalte hvordan uønsket seksuell oppmerksomhet har satt seg som sår og smerter. Eller overgrep som man først innså i ettertid hva egentlig var. Hendelser som lå mange år tilbake i tid hadde gjort seg gjeldende på ny.

På ett tidspunkt satte jeg meg opp i sofaen og ropte til TV-en «DET ER JO DET SAMME SOM HAR SKJEDD MED MEG!». Det er ikke helt sant, fordi mine traumer handler ikke om uønsket seksuell oppmerksomhet slik kvinner fortalte om ved å bruke emneknaggen #metoo. Likheten lå i hvordan gamle episoder ble som nye.

I denne perioden skjønte jeg at livet mitt aldri blir bra på den måten jeg håpa det skulle bli det. Jeg håpa, alle åra jeg var i skapet, at jeg en dag skulle leve et liv hvor min seksualitet og legning ikke skulle være et tema. At jeg en dag var fri for tankene og kommentarene som jeg var forberedt på da jeg var 18, men ble felt og ramma av da jeg var 33. Det er noe av det tristeste jeg har vært med på i livet. Å slippe håpet om at ting skulle bli bra en dag.

Adressa-samtalen 1. august: Øivind og Claes: - Utad holdt vi fasaden. Vi var langt inne i skapet. Gjester: Øivind Lunde, Claes Gylling, Andre Blåsmo, Jon Reidar Øyan med foreldrene Jan og Mary Øyan.

Det tok tid å komme seg på beina igjen. Det var mange dråper som hadde fylt et stort glass over tid, men nå var dråpen som gjorde at det rant over kommet. Hendelser fra jeg var ganske liten, hadde bygd seg opp helt frem til den høsten for noen år siden. Jeg hadde ansett det å bære andres problemer eller smerte ved at jeg var annerledes som en liten pris å betale, sammenliknet med å bli kastet ut hjemmefra eller å bli banka på byen hver helg. Det mener jeg for så vidt fremdeles. Men at kostnaden er mindre, gjør den ikke ubetydelig.

Fredag 24. juni var jeg i Oslo og feira Pride. Rundt midnatt gikk jeg med en gjeng i retning London Pub for å finne et sted å avslutte kvelden på. Da jeg så køene utenfor stedene valgte jeg å dra hjem i stedet, siden dagen etter kom til å bli lang. Noen timer senere våkner jeg til en telefon som hadde kokt hele natta (på lydløs) med meldinger og anrop fra folk som lurte på hvordan det gikk med oss. Jeg var ikke i sentrum da skuddene falt, men angrepet rammet også de av oss som har eller har hatt problemer med å være annerledes. Angsten slår tilbake like kjapt som en kule treffer.

Som nesten 40 år gammel mann jobber jeg jevnlig med å kvitte meg med skam og traumer andre har påført meg, både bevisst og ubevisst gjennom hele livet. Det er trist fordi det er sant, men det er en lykkelig erkjennelse å kunne si: «Det funker.»

Fordi livet ble bra det, bare ikke på den måten jeg hadde håpa på. Jeg er kanskje bare sånn cirka halvveis i livet, men jeg tør trekke en foreløpig konklusjon: Det er ikke et mål for meg å leve et liv rensa for alle erfaringer som ikke var gode. Men jeg har skjønt at de kjipe erfaringene ikke trenger å dominere, og oppleves som ferskvare hver eneste dag.

Denne romjula kjører jeg hjem til Otterøya med samboeren min sovende i forsetet, for å feire nyttår med familien min, og se vennene mine som jeg har hatt i over 20 år. Livet ble kanskje ikke slik jeg så for meg, men jeg skulle ønske jeg kunne reist 20 år tilbake i tid og sagt til meg selv i romjula 2002; «Det ordner seg. Det blir bra. Du bare vet bare ikke helt hvordan».

Bli med i Midtnorsk debatt sin Facebook-gruppe

Vil du vite mer om hvordan du skriver for Midtnorsk debatt? Les mer her!