Bråket på byens kjøpesenter viser at systemet som skal hindre utenforskap blant barn og ungdom svikter. Ansvaret kan ikke bare bæres av foreldrene alene.

I det vestre Uganda brukes ordtaket «et barn vokser ikke opp i hjemmet alene». Få plasser har det vært så tydelig som i Norge, og Trondheim den siste tiden. I byen vår har det vært tydelig gjennom nyhetene om ungdomsbråk på Sirkus Shopping. I min ungdomstid hadde Trondheim Torg lignende problemer, det var en plass vi helst holdt oss unna med mindre vi hadde ærender der. Uteseksjonen, politiet og kjøpesentrene rapporterer om utagering når store grupper ungdommer samles på kjøpesenter.

Ordensforstyrrelser, vold, et ubehagelig miljø for andre handlende er ting som følger i kjølvannet. Samtidig spør mange seg hvor foreldrene til barna er, for til tross for at de i egne øyne er ungdommer så er de fortsatt barn i samfunnets øyne. La meg være tydelig oppdragelse er først og fremst et foreldreansvar, men alle vi som jobber med barn og unge; enten som lærere, trenere eller ungdomskontakter har også et ansvar for å skape gode og sunne holdninger. Desto viktigere er dette når problemene oppstår på gruppenivå. Ansamlinger med ungdommer som blir utestengt fra sted etter sted vil etter hvert møtes i miljøer der vektere, politi og de brysomme nabokjerringene ikke har oversikt. Det er enkelt og greit en oppskrift på utenforskap.

Der foreldre, skole og andre trenger hjelp utenfra er det andre støttesystemer som må tre inn. Det kan være utekontakt, politi og barnevern. Når det gjelder barn og unge under den kriminelle lavalder så er det bare sistnevnte som kan by på annet enn dialog og samtaler. Spesifikke tiltak rettet inn mot enkelte, familieveiledning og i ytterste fall tvangsmidler er det bare barnevernet som har myndighet til å utføre. Her svikter de ofte i saksgangen. Loven sier at offentlig ansatte har et ansvar for å melde når et barn viser alvorlige atferdsvansker i form av alvorlig eller gjentatt kriminalitet, misbruk av rusmidler eller en annen form for utpreget normløs adferd. Det er grunn til å tro at terskelen for å melde fra i noen tilfeller har blitt for høy, og barnevernet blir først koblet på når adferden har sklidd for mye ut.

Når barnevernet er varslet er ofte ventelistene lange. Saksbehandling tar lang tid, etaten er preget av høyt sykefravær og har sine egne store utfordringer. Mange tiltak krever samtykke fra foreldre, og dermed stopper også oppfølgingen. I de tilfellene der barnevernet enten tar over omsorgen eller gjennomfører tvangsvedtak skjer det ofte for seint. Dette har vi sett historisk eksemplifisert med trillingene som sto frem i TV-serien Vårt Lille Land på TV2 der man hadde unnlatt å gripe inn til tross for årelange varslinger om uheldig oppvekstmiljø. Den nylige tragedien i Spydeberg med de to døde tvillingene viser også hvorfor en gjennomgang av hvordan barn som er i barnevernets omsorg følges opp er nødvendig.

Det samme gjelder hvordan elever som er i strev følges opp i skolen. Atferdsvansker i seg selv utløser ingen rettigheter. Det å tilrettelegge, eller få oppfølging fra kommunen er en byråkratisk prosess. Nødvendig tilrettelegging er dyrt, og med unntak av dagskolen er de fleste tiltakene man har i sekken midlertidige. Spesielt krevende er det dersom miljø som det som har vist seg på sirkus shopping er nærværende i en klasse, i en skolekrets, eller i en bydel. Da vil ofte skolen, fotballtreningen eller andre fritidsaktiviteter bli møteplasser der uheldig adferd planlegges og utføres.

For at den typen adferd man ser i Trondheim ikke skal bli et vedvarende problem må det handling til. Dialog alene løser ikke utfordringene man er i møte med. Barnevernet må få de verktøyene de trenger, oppfølgingen av foreldre og barn som sliter må styrkes, og alternative arenaer må opprettes for å hjelpe ungdom å bryte ut av uheldige miljø. Vi er også som samfunn for dårlige til å gi tilbud til de som av en eller annen grunn ikke finner tilhold i idretten. For hvis det kreves en landsby å oppdra et barn så er vi nå i verste fall vitne til en felles og alvorlig systemsvikt. Det uttalte målet er å forebygge at barn faller utenfor. Da må man klare å ha mer enn en tanke i hodet samtidig.

Bli med i Midtnorsk debatt sin Facebook-gruppe

Vil du vite mer om hvordan du skriver for Midtnorsk debatt? Les mer her!