Hei, Anne Berith! Tusen takk for din utfordring til meg i Adresseavisen 20. januar i år. Budskapet og bekymringen din er noe jeg selv som håndballpappa kan stille meg bak. Målet for alle idrettslag i bredden bør være å ha med seg flest mulig, lengst mulig. Mitt løfte er at alle barn i Trondheim skal ha mulighet til å delta på minst én organisert fritidsaktivitet som gjør at de opplever mening i hverdagen.

I Trondheim skal all fornuftig politikk rundt oppvekst handle om å bygge gode lag rundt barnet. Trenere og frivillige innen idretten er en veldig viktig del av dette. De ser hvem som mangler treningstøy, de ser hvem som ikke møter opp, de ser hvem som ikke har lommepenger, og i mange tilfeller er det nettopp disse lagspillerne som hjelper barn og unge som ellers kunne falt utenfor.

Veien dit ser jeg tydelig. Det siste året har hver fjerde innbygger i Norge sett seg nødt til å be familie eller venner om økonomisk hjelp. For å sette det i perspektiv er det over dobbelt så mange som i 2020 da hver syvende arbeidstaker var permittert på grunn av koronaen.

Den nye dyrtiden rammer ikke bare dem som står utenfor arbeidslivet, mange vanlige lønnsmottakere merker også at det månedlige regnestykket rett og slett ikke går opp. For å hjelpe idrettsglade barn må vi handle fort. Den varige løsningen må vi bruke litt mer tid på. Akkurat nå er det viktigste at fakturaen til idrettslaget ikke er den første som ryker.

Jeg kan tenke meg en aktiv kommune som møter vanskelige tider med å hjelpe dem som trenger det mest, og jeg er enig i at slike ordninger må være minst mulig byråkratiske og mest mulig basert på tillit. For meg gir det mening i å stole på idrettslagene, på trenerne, på frivillige og på de foreldrene.

Nå som vi har vært inne i et år med en akutt krise, kan det for eksempel være en idé å si til idrettslagene at de som ikke har råd til å betale avgifter til klubben kan betale inn det de har råd til på fakturaen, så kan idrettslaget fakturere kommunen mellomlegget. På lengre sikt så må man ha på plass strukturer som gjør at man ikke trenger å drive med brannslukking når lommeboka blir tynnere.

En måte å gjøre dette på er å hjelpe idrettslag med anleggskostnader. I motsetning til andre store kommuner i Norge er det i byen vår i stor grad idrettslagene selv som eier og drifter anlegg. Det er krevende for økonomien til en klubb som driver med barne- og ungdomsidrett at rentekostnadene går opp. I vårt alternative budsjett foreslo vi å opprette en pott på 2,5 millioner for å gi lagene hjelp.

På lengre sikt må man presse klubbenes renteutgifter ned. En måte å gjøre dette på er for eksempel ved å forskuttere spillemidler. I tiden som kommer er jeg, som du, bekymret for at økte utgifter for lagene vil presse prisene oppover. Jeg er for å lytte til alle gode tiltak som kan hjelpe flere med å få oppleve den gleden det er når man reiser på bortekamp, håndballcup, eller spiller på løkka foran stolte foreldre, besteforeldre og klassekamerater.

Det kan løses gjennom et aktivitetskort for barn- og unge, en annen måte kan være å gi direkte støtte over kommunebudsjettet til idrettslag for å jevne ut forskjeller. Poenget mitt er at man må løse det som er akutt, deretter må vi sammen finne en løsning som kan være varig og sikre at dette problemet ikke fortsetter inn i evigheten. Jeg ser frem til å treffe deg over en kopp kaffe, og jeg ser frem til å være med å skape gode oppvekstmiljø for barn og unge.

Interessert i debatt? Les flere innlegg her!

Bli med i Midtnorsk debatt sin Facebook-gruppe