28-årige meg skulle flytte ut av gutterommet. Det førte nesten til en IKEA-utløst psykose.

«Oscar! Denne boken må du lese!», var meldingen jeg våknet til etter å ha sovet ut etter arbeidshelgens siste nattevakt. Det var ikke før Anne B Ragde begynte å skrive bøker om 25 år gamle menn (les: hjerteknusere) som fortsatt bodde hjemme hos mor, at jeg valgte å flytte fra mamma og starte et liv i de voksnes rekker. Med mindre det innebærer et respatexbord og en vikarprest ved navn Frank, har jeg aldri hatt noe særskilt behov for å relatere meg til rollefigurer i Anne B Ragdes litteraturverden.

Mens gjennomsnittsalderen for å flytte hjemmefra for noen år siden var 21 år i Skandinavia, ventet den gjennomsnittlige EU-ungdommen til 26 år før han flyttet hjemmefra. Bruken av pronomen «han» er absolutt ikke en tilfeldighet i denne sammenhengen, for også denne gangen, viser forskningen at vi menn er tregere enn kvinner.

Da jeg fylte 28 år, hadde jeg bodd hjemme hos mamma i 26 av dem. Hele mitt liv, minus to år som jeg tilbrakte under palmene i det store landet Syden og snakket svorsk til skandinaviske pakkereisegjester. På tross av store diskusjoner om trivialiteter av ymse slag innenfor husets fire vegger, har jeg og mor levd i en symbiose som, for utenforstående, raskt kan minne om forholdet mellom den folkekjære rollefiguren Marve Fleksnes og hans mor Magnhild, kalt Moder’n. Jeg skal innrømme at jeg begynte å kjenne meg igjen i Fleksnes, og det skremte meg.

I 2019, skrev en mor et leserinnlegg i Adresseavisen om at hun kastet ut sin 19 år gamle sønn. Innlegget skapte stor debatt, og moren fikk både skryt og kritikk for sin avgjørelse. Nå mener jeg absolutt ikke at det å få barn skal være en livstidsdom i klesvask og rydding, men jeg tror alle situasjoner er forskjellige. Jeg er enig med kommentator Trygve Lundemo som skrev at ikke alle kunne følge debattantens eksempel. Det kan være mange årsaker til at man ikke flytter hjemmefra, og det er vanskelig å mene noe for oss som ikke står i situasjonen.

Mange unge har store vansker med å komme seg ut på boligmarkedet. Ifølge en levekårsundersøkelse fra SSB i 2019, er det mange unge boligeiere i Norge sammenlignet med andre nordiske land, samtidig er det færre unge boligeiere enn for bare noen år tilbake. De færreste har mulighet til å betale sin første bolig kontant . For de fleste, vil det være nødvendig med boliglån for å nå drømmen om sitt første hjem. Alle som søker om boliglån, vurderes etter utlånsforskriften. For det første, kan du ikke ha gjeld som overstiger mer enn maksimalt fem ganger årlig inntekt, og du må ha minimum 15 prosent i egenkapital. Kjøper du leilighet til to millioner, er du avhengig av å kunne gå inn med minimum 300.000 i kontanter eller eid eiendom selv for å dekke egenandelskravet.

Da sier det seg selv at det er utfordrende for mange unge å komme seg på boligmarkedet. Jeg synes oppriktig synd på de som ikke klarer det. Er du fagarbeider i kommunal sektor med to års ansiennitet, har du en grunnlønn på 371 200 i året. Om du i tillegg er helsefagarbeider og har en 15,96 prosent fast stilling, som er virkeligheten for mange helsefagarbeidere, kan boligdrømmen bli virkelig fjern. Mange er dermed avhengige av bistand fra foreldre for å kunne kjøpe seg bolig. Det er ikke alle som har finansielt sterke foreldre som kan bidra økonomisk på den måten.

Jeg har vært heldig i denne sammenheng. Mange vil kanskje si at jeg ble født med en sølvskje i munnen. Selv om jeg bidro økonomisk inn i min barndoms husholdning, hadde jeg mulighet til å spare til egenandel til den dagen jeg skulle kjøpe min første leilighet.

Som sagt, så gjort. Etter noen måneders leting etter det perfekte husrom med alle tiders hjerterom, fikk jeg napp på Hovin, bygden som er kjent som en perle i Gauldalen. Plutselig var jeg den stolte eieren av en liten residens på 62,5 kvadrat, gjeldsslave og forvirret over den nye og ukjente tilværelsen som lå foran meg. Hva trenger man egentlig når man har flyttet hjemmefra? Jo, du trenger mye når du skal flytte for deg selv. Da er det obligatorisk å besøke den svenske varehuskjeden som de fleste har et elsk-hat-forhold til, nemlig IKEA.

Før jeg visste ordet av det, befant jeg meg på IKEA en lørdag ettermiddag i midten av januar. I den anledning, må jeg få påpeke at varehusets oppbevaringsanstalt for barn, kalt Småland, var stengt på grunn av en viss pandemi. Det medførte fullt frislipp av barn i et varehus, som for mange kan oppleves traumatisk allerede før man har passert kjøkkenavdelingen. Rett og slett fordi at varehuset er så fullt av stimuli som påvirker hjernen. Det er viktig å lytte til hjernens signaler gjennom hele livsløpet, spesielt om man er på IKEA.

Om man ikke lytter til hjernens signaler, er det en stor risiko for å havne i en IKEA-utløst psykose etter hvileløs vandring mellom alle reolene. I slike tilfeller, anbefaler jeg å ha med ledsager, som for min egen del, var et søskenbarn med navn Valborg som var lokalkjent på det store varehuset fra stedet som ikke egner seg på trykk i en konservativ dagsavis.

For min del, gikk det bra å flytte fra mamma. Det var godt å bo hjemme, men det var også utrolig fint å flytte. Jeg har fått en ny hverdag. Heldigvis er det mange mennesker som mer enn gjerne bidrar med sin kompetanse for å hjelpe med den nye og ukjente tilværelsen. Jeg vasker klær, baker brød, betaler regninger og lager middag hver eneste dag. Jeg har til og med en delvis vanskjøttet bregne som viser tegn til klinisk depresjon. Jeg har også gått til innkjøp av en selvgående elektrisk hushjelp ved navn Billeba, som både suger og mopper. Hva mer kan man håpe på?

Noen vil kanskje si at 26 år hjemme på gutterommet er for lenge, men jeg er takknemlig for alle år med omsorg og kjærlighet som gjorde meg i stand til å bli det fantastiske mennesket jeg er i dag.

Adresseavisen inviterer til frokostsamtale 31. mai: Julie Bjørk og Christina Christensen om å satse, lykkes - og få seg en smell

Bli med i Midtnorsk debatt sin Facebook-gruppe