Kursendringen som vi håpet på med den nye regjeringen, har uteblitt. Det er den samme fossilgråe politikken. Kanskje må endringene starte nedenfra?

Det er ikke overraskende at mange er skuffet etter ett år med ny regjering. I Trøndelag er tallenes dom over regjeringen klare. Kanskje håpet mange som oss i Miljøpartiet De Grønne at vi skulle få en ordentlig kursendring.

Med Solberg i regjering hadde vi enda åtte år med fossil-grå politikk, der effektivisering, produktivitetsvekst og forbruksvekst var eneste mål. Ett år inn i Støres regjeringsperiode ser vi at politikken er like grå som før. Motsetningen i norsk politikk er ikke lenger mellom rødt og blått. Den går mellom grønt og grått.

Ingrid Liland, nestleder i MDG Foto: NTB

Ved tre anledninger har regjeringen brukt betydelige pengesummer som viser regjeringens store veivalg: Jordbruksoppgjøret, strømstøtta og fortsettelsen av oljeskattepakka i nasjonalbudsjettet. Pengene ble ikke brukt til å oppnå et kursskifte til en bærekraftig og robust næringspolitikk, distriktspolitikk og miljøpolitikk. I stedet har de brukt disse «krafttakene» til å fortsette og styrke den samfunnsutviklinga den forrige regjeringen også sto for.

Jordbruksoppgjøret var den ene muligheten til å ta landet på en ny kurs. Nedlegging av gårdsbruk, strukturrasjonalisering og produktivitetspress har preget norsk matproduksjon i over 40 år. Det er en trussel mot norsk sjølforsyning, bærekraftig ressursforvaltning og både norsk og global matsikkerhet.

Oppgjøret i år ga for all del et viktig signal: Politikere er villige til å betale mer for maten. Det skulle bare mangle, og jeg håper det kan gi noe mer optimisme i næringa. Men med en vilje til å betale, skulle man tro at det fulgte med ambisjoner for høyere sjølforsyning og en mer bærekraftig matproduksjon. Men i stedet for å bruke oppgjøret til ei real kursendring, så har de pøst alle disse pengene inn i det samme systemet som sentraliserer og intensiverer i rekordfart. Uten en systemendring vil Norge fortsette å bli mer sårbart og avhengig av importert fôr fra et stadig mer ustabilt verdensmarked.

Den andre muligheten til en ordentlig kursendring var strømstøtta. Da strømprisene steg, var det viktig å sette inn tiltak som gjorde at både privatpersoner og små bedrifter kunne klare seg. Men med strømstøtta har vi egentlig bare pisset i buksa for å holde oss varme. Dette var en kjempeanledning for å bistå folk over hele landet til å etterisolere og energieffektivisere hus og næringslokaler og bygge solceller. I stedet innførte vi ei strømstøtte som premierer dem med høyest forbruk.

Med andre ord har regjeringen gjort oss mer avhengig av høyt strømforbruk, i stedet for å gjøre samfunnet forberedt på et Norge der strøm ikke lenger er en ubegrenset og nesten gratis ressurs. Elektrifiseringen og moderniseringen av byer og bygder utsettes, mens regjeringen påstår at vi har kjøpt oss fri.

Den siste muligheten i vår til å virkelig utvikle Norge til en bærekraftig velferdsstat var oljeskattepakka. Dette er over 100 milliarder kroner som er brukt for å stimulere til enda mer leteaktivitet i en næring som går så den griner. Når regjeringa satt og strødde penger rundt seg, valgte de å bruke dem på ei næring som ikke trenger det. Ei næring som vi er nødt til å slutte med i løpet av 15 år, og som bidrar til at inflasjonen øker på grunn av overinvestering.

Dette er et grått kinderegg av en bjørnetjeneste. Oljeskattepakka har gjort det dyrere for vanlige folk å leve. Det har svekket konkurranseevnen til andre næringer enn olja, og i tillegg blir det enda vanskeligere for andre industrier å bygge seg opp.

Tenk hva 100 milliarder kunne betydd om det var målretta mot grønne bionæringer, omstilling i primærnæringene, innovasjon i fastlandsindustri, grønne offentlige innkjøp i kommuner over hele landet, bedre støtte til et koronarammede bedrifter, investering i lokal infrastruktur og så videre. 100 milliarder er ikke småpenger, det kunne vært den skikkelige omstillinga til grønne arbeidsplasser over hele landet vi så sårt trenger.

Vi har visjoner og ambisjoner om et Norge med levende lokalsamfunn over hele landet. Da er det ikke nok å ville sitte i regjering. Da må man bruke makta man får til å virkelig endre kurs. Til å velge små bedrifter over hele landet, fremfor den store oljenæringa. Man må velge sauebonden, småbonden og grønnsakbonden, framfor enda flere, store fjøs. Og man må velge investeringer i langsiktige, robuste løsninger framfor kortsiktige tiltak som ikke tar samfunnet videre.

Den kursendringen har verken Trøndelag eller Norge fått med regjeringsskiftet. Men vi er mange som jobber for den og til neste år er det kommune- og fylkestingsvalg. Kanskje må kursendringen starte nedenfra.

OLAVSFEST: Adressa-samtalen 3. august: Åslaug Haga og Dag O. Hessen om natur vs. utbygging. Se hele programmet her

Interessert i debatt? Les flere innlegg her!

Bli med i Midtnorsk debatt sin Facebook-gruppe