Mens venstresiden var ute og badet, kom høyresiden og stjal mediekritikken deres. Nå lyder Document.no som en gjeng gamle raddiser.

«Dessverre er myndigheter, medier og den politisk-kulturelle klassen en del av ligningen. De er en del av problemet, men nekter å erkjenne det.» Nøyaktig slik kunne den italienske marxisten og filosofen Antonio Gramsci utdypet sin kjente teori om den herskende klassens hegemoni. Men ordene er ikke hans.

LES OGSÅ: Vi er ikke hjelpeløse i kampen mot terror

LES OGSÅ: Internett er faktisk en flopp

Den amerikanske venstresidens ledende mediekritiker, Noam Chomsky, kunne sagt det samme. Det er gått flere tiår siden han for første gang hevdet at de profittdrevne mediekonsernene er lydige redskap for de dominerende samfunnselitene. Men ordene er heller ikke Chomskys. De tilhører et åndelig fyrtårn med svakere skinn: Redaktør Hans Rustad i det engstelige organet Documen.no. Rustad stiller ofte spørsmål som Gramsci og Chomsky ikke drøftet, som da han i mars lurte på hvorfor kvinnene i NRK legger «så lite vekt på å se sexy ut», men ellers er mye av mediekritikken hans den samme som venstresiden utviklet for et halvt århundre siden.

«Frank Rossaviks kommentarer om terroren i Europa er uttrykk for en mental tilstand: Aftenposten føler seg ansvarlig for dagens samfunnseksperiment», skrev Rustad denne uken.

Slik kunne en hvilken som helst marxist omtalt Aftenposten den gang den store politiske vekkelsen hjemsøkte vårt land. Men så var da også Rustad medlem av SUF i en tidlig fase.

Den gang ville han rettet kritikken mot Aftenpostens dekning av Vietnamkrigen eller dens tilsløring av de multinasjonale konsernenes herjing med arbeidsfolk, nå hevder han at «den politisk-kulturelle klassen» konspirerer for å skjule at nasjonen bryter sammen under vekten av de islamske horder.

Mediene vinkler, fortier og vrir på virkeligheten slik at det tjener den rådende ordning. Hans Rustad har hele tiden sett dette klart, først fra venstre, så fra høyre. Som eiere av blinde høner vil kunne bekrefte, hender det at de finner korn. Det må ha fortonet seg som en historisk anerkjennelse for redaktøren av Document.no og hans mer eller mindre anonyme heiagjeng, da Aftenpostens Harald Stanghelle for noen dager siden sa at «pressen har vært så redd for rasisme at vi unnlot å ta opp det problematiske ved innvandring.»

Stanghelle har sikkert rett i at ulemper ved innvandringen har vært underrapportert fordi journalistene ikke har villet puste til ilden, en ild som også fortærer asylmottak. Men Stanghelle hadde minst like rett da han i 2005 skrev i Norsk Redaktørforenings årbok at Carl I. Hagen trygt kunne slutte å klage over at ingen journalister stemmer på Fremskrittspartiet. I praksis stimulerer nemlig medienes egen logikk «til den samme tilnærmingen til politikk som et populistisk parti» har, mente han.

LES OGSÅ KOMMENTAREN: Vi risikerer å gjøre som terroristene vil

Mediene forenkler det kompliserte, slåss for enkeltsakene og individet mot systemet, gir rom til misnøyen mot velferdsstatens ordninger, kritiserer det offentlige byråkratiet, gjør kriminaliteten viktigere enn den er, og krever øyeblikkelige løsninger på selv de mest komplekse problemene. Uansett hva journalistene stemmer annethvert år, når de er på jobb gjør de livet lettere for populistene.

Likevel samles den fremmedfiendtlige høyresiden til digitale hatfester mot mainstream media (for øvrig et uttrykk Noam Chomsky brukte for minst 20 år siden). De tåler ikke institusjoner som har en annen fortelling om samfunnet enn deres egen. De lider av det som forskerne kaller «fiendtlige medier-fenomenet». Denne tilstanden kjennetegnes av at mennesker som er dypt engasjert i en sak, oppfatter at mediene styrker motstanderne, uansett hvordan journalistikken faktisk er.

LES OGSÅ KOMMENTAREN: Intet er hellig for terrorister

I en helt fersk bok, «Misstron mot medier», drøfter en gruppe svenske medieforskere påstandene om at mistilliten til mediene aldri har vært sterkere, og at den først og fremst springer ut av fortielsen av de skader som innvandringen påfører det svenske samfunnet.

14 prosent av svenskene sier at de har mistillit til medienes dekning av innvandringen, men det skyldes at hele 42 prosent av Sverigedemokratenes velgere mener dette. De som er sterkest engasjert i saken, har minst tillit til pressen.

Les også: De opplevde terroren

Tilliten til mediene følger de politiske preferansene. Det er vanlig å kritisere journalistene for å være lite objektive, men det er leserne som virkelig er subjektive.

Jesper Strömbäck og Bengt Johansson, professorer i kommunikasjonsvitenskap ved Göteborgs universitet, skriver at mennesker har en tendens til å oppfatte medienes innhold som en ulempe for de standpunkt de selv har, og en fordel for motstanderne. Denne oppfatningen styrkes jo sterkere engasjementet er.

Få mener sterkere enn de som ser muslimsk innvandring som en eksistensiell trussel. De påberoper seg å tale for folket, og ser på mediene som svikefulle organ for elitene. Men folket er en troløs flokk. Til tross for den enorme innvandringen til Sverige i 2015, til tross for branner og bråk i innvandrertette bydeler, kommer «økt antall flyktninger» først på sjetteplass blant det svenskene bekymrer seg mest for, bak «økt fremmedfiendtlighet». Øverst på listen, som det mest truende av alt, ligger «Forandringer i jordens klima». Tenk om vi hadde hatt litt mer svenske tilstander i den norske regjeringen.

Hans Rustads og Hege Storhaugs lesere stoler på dem, fordi de forsterker det verdensbildet de allerede har. De tror de tilhører en kneblet majoritet, mens de i virkeligheten er en svært høylytt minoritet. Folk flest tror ikke at muslimen i kassen på Prix, eller hun som er fastlegen deres, eller nestleder i Arbeiderpartiet, er endetidstegn.

Mediekritikken til Gramsci og Chomsky falt på steinjord fordi den ble for grov, selv om de hadde enkelte gode poeng. Slik er det med Rustad og Storhaug også. Pressen har sine åpenbare feil, men den er ikke en konspirasjon.

Følg på twitter.com/svelle