Endelig har det kommet en norsk film som lar oss se inn i skogen. I et land med så mange av dem, er det påfallende lite bruk av trær på film.

Hvorfor er det ikke flere trær i norsk film? I forbindelse med lanseringen av påskens og årets hittil beste norske film, «Hoggeren» fikk jeg spørsmål om hvilke norske filmer som har utspilt seg i skogsmiljø eller hatt skog som en sentral del av miljøskildringen. I farten kom jeg bare på skrekkfilmer.

Bortsett fra sentrale deler av den nye norske skrekkfilmbølgen, som startet med «Villmark» (2003) og bød på gufs i skog i blant annet «Rovdyr» (2008) og «Snarveien» (2009), er det påfallende få norske spillefilmer som har gjort bruk av en av de mest takknemlige filmatiske settingene for drama og stemning: skogen.

Sammenlignet med alle de norske filmene som utspiller seg fra middelklassen og oppover i Oslo, eller som sneier innom fjorder og/eller fjell, er det laget oppsiktsvekkende få filmer som spiller godt på norske skoger. Mens norsk litteratur er full av skildringer av trær som står, faller eller har falt, fra Mikkjel Fønhus, Hans Børli og Tarjei Vesaas til Roy Jacobsens «Hoggerne» og Lars Myttings «Hel ved», har norsk film i langt mindre grad spilt på det.

Les vår anmeldelse av «Hoggeren»

En forklaring på mer skog i norske bøker enn film, er at norske forfattere i større grad er spredt rundt i alle deler av landet, sammenlignet med norsk film. Det er grunn til å håpe at regjeringens økte satsing på regional filmproduksjon, vil gi mer mangfold og kanskje også flere trær i norsk film.

Likevel vil det nok fortsatt lages flere norske filmdrama om journalister og folk som vil bli kunstnere, enn om småbrukere og folk som er i skogen av andre grunner enn å drepe eller bli drept. Til å være så filmvennlig kulisse, er det rart ikke norske skoger brukes mer.

Årets store amerikanske grøssersuksess «Get Out» spiller bedre på skog enn norske filmer flest. Det unge paret kjører gjennom en skog for å komme til godset hvor filmen utspiller seg. Skogen som ligger rundt, bygger stemning gjennom hele filmen. Oscar-vinneren «The Revenant» (2015) med Leonardo DiCaprio og Lars von Triers «Antichrist» (2009) er nyere, ikoniske filmer med skog som mektig kulisse for rystende drama.

Det vises at Jorun Myklebust Syversen skildrer et miljø hun kjenner i premiereaktuelle «Hoggeren». Omtrent like godt som det vises at hovedrollen til Anders Baasmo Christiansen ikke er særlig god med øksa, når han etter 15 år i byen vender tilbake til hjembygda og går løs på granskogen ved foreldrenes nedlagte småbruk.

Den nådeløse dommen fra onkel Bjarne om hogsten i filmen, faller ved at han lurer på om det har vært bever på ferde. Den hjemkomne 39-åringen fra byen søker skogens ro, men opplever mest svette og kjeft i sin omgang med naturen. Sjelden har skog og trær vært formidlet med så godt ladede bilder.

Dyra best: Mikkel Rev lurer på mus i «Dyrene i Hakkebakkeskogen».

Syversens film er slett ikke den første norske filmen med skog eller øks. Fjorårets «Dyrene i Hakkebakkeskogen» finner sted mellom trærne, men der er dyrene bedre enn skogen. Det mest ambisiøse norske skogsdramaet før «Hoggerne» er Sara Johnsens «Uskyld» (2012), med Maria Bonnevie og Kristoffer Joner som et ungt par som ved filmens start har flyttet ut i skogen. I dunkelt trekantdrama som ender blodig mellom trærne.

Vi er mange nordmenn som knapt kan gå en tur mellom trærne, uten å kjenne på eller etter skogens ro. Mye takket være en irriterende enerverende barnesang. Det er likevel lett å skjønne hvorfor billedkunstnere, fotografer, forfattere og internasjonale filmskapere gjerne bruker skog som motiv.

Mellom trærne: Kristoffer Joner og Maria Bonnevie fra Sara Johnsens «Uskyld», en av påfallende få norske filmer som tar turen til skogs.

Forhåpentligvis er «Hoggeren» starten på en epoke med flere trær i norsk film. Det er rart flere ikke har sett potensialet. En av de beste nyere bøkene om fortellerteori, er den britiske tv-produsenten John Yorkes «Into the Woods» (2014). Der heter det: «Alle fortellinger er på et eller annet plan en ferd inn i skogen for å finne en bit av oss som mangler, og hente den, for å gjøre oss hele. Historiefortelling er så enkelt – og komplekst». Det er billedlig talt, og betyr ikke at trærne nødvendigvis må vises, men med all mer eller mindre påklistret bruk av fjord og fjell i norsk film, burde det lett kunne ryddes plass til mer skog.

Les også kommentaren «Nå er det stilig med snø»