Terror er en voldelig teaterforestilling. Dessverre lar mediene seg lokke til å gjøre selv det magreste manuskript til mektige oppsetninger.
Khalid Masood kunne ha kjørt bilen inn i fotgjengersonen på Victoria Square i Birmingham, hvor han bodde, og antakelig drept like mange. Når han valgte å styre mot turistene på Westminster Bridge og deretter gå løs på en politimann utenfor det britiske parlamentet, var det fordi han forsto terrorens mediedramaturgi. Symboltunge mål mangedobler effekten av angrepet.
LES OGSÅ: Seks pågrepet etter terror i St. Petersburg
Khalid Masood var en regissør. Han ga oss en ny oppsetning av et av tidens hyppigst spilte drama: Terror i storbyen. Manus var det samme gamle. I første akt er det kaos. Reporterne stiller seg opp for å gjenta og gjenta at de vet lite, men at det ikke skal hindre dem i å spekulere. Åpningsscenen er alltid full av opplysninger som senere skal vise seg uriktige.
LES OGSÅ: Terrorister kan plante bomber i pc-er
Andre akt er viet redselen. Selve handlingen er over, gjerningsmannen er som regel død, og politiet har kontroll. Nå vendes kameraene mot publikum, reporterne forkynner med sin dypeste stemme at London, Paris, Nice eller Brussel er lammet av frykt, selv om alle kan se at livet går sin trauste gang. Andre akt er viktig likevel. Den bygger opp til det som er terrorens mål: Den demokratiske selvskading i tredje akt.
I alle tradisjonelle oppsetningen innledes denne akten med at alarmisten kommer stormende inn fra høyre og roper at himmelen faller ned og barbarene står ved byens porter. I London-oppsetningen overspilte VGs Frithjof Jacobsen denne rollen. «Europa under angrep» lød overskriften, selv om angriperen bare var en mann fra Birmingham i en leid Hyundai.
«Vi er under et langvarig angrep fra ekstreme islamistiske grupper som har som mål å ramme Vesten, drepe sivile, spre frykt og usikkerhet og gjennom det få våre liberale demokratier til å rakne», skrev Jacobsen. Deretter ga han sitt bidrag til rakningen ved å skrive: «Vi må forstå at friheten noen ganger koster». Formuleringen er en blankosjekk til alle som vil forsvare demokratiet ved å innskrenke det.
LES OGSÅ: Brussel hedret ofrene etter terror
Khalid Masood lyktes altså, uansett hva som lå bak hans første og siste femten minutter i rampelyset. Som andre slike voldsmenn var han en kynisk spekulant i oppmerksomhetsøkonomien. VG, NRK, BBC og de fleste andre vestlige medier ga ham ekstremt god avkastning.
Samtidig som politikerne følger rådet, og gradvis snører inn friheten, regisserer de sin egen forestilling hver gang «terroren» rammer. Teater mot teater! Den alternative oppsetningen – selve motforestillingen - åpner med raske og inderlige sympatierklæringer. Utenriksministre og presidenter tvitrer sin medfølelse. Deres tanker går til de som er rammet. De er Charlie Hebdo, de er belgiere eller londonere.
Med tiden har de også utviklet en vakker scenografi. Er angrepet nær nok, blir Brandenburger Tor opplyst med den sårete nasjonens flagg. 22. mars var Berlins ikon svøpt i Union Jack. Eiffeltårnet gikk i svart av medfølelse med ofrene i London. Men den teatralske effekten er så sterk at den må brukes med varsomhet. Eiffeltårnet slukket lysene også for St. Petersburg, men for Berlins del var ikke de 13 døde viktige nok til å kle Brandenburger Tor i Russlands røde, hvite og blå farger. Den offisielle begrunnelsen var at de to byene ikke har et offisielt partnerskap.
Neste scene er statslederens pressekonferanse. Her finnes det to ulike dramatiske skoler. De fleste følger Jens Stoltenbergs eksempel og lover ukuelighet, selv om de lar seg kue, og åpenhet, samtidig som de ser hva de kan stenge. Teater er nå engang teater.
Den andre varianten brukes vanligvis av den allerede svake lederen, som trenger en ytre fiende. For en presset president er slike angrep krigshandlinger, og svaret en krigserklæring. George W. Bush brukte 11. september til å lede USA og verden ut i War on Terror, en hengemyr hvor vi fortsatt sitter fast. Francois Hollande erklærte en unntakstilstand han ikke vil kunne oppheve før han i mai tusler ut i glemselen. Han var presidenten som ikke klarte å stoppe en mann i en lastebil, men som skjulte sin avmakt ved å sende soldater ut i gatene.
En forestilling i terrorens teater krever at visse forutsetninger er til stede. I vår tid må gjerningsmannen være muslim, eller kunne mistenkes for å være muslim allerede i første, kaotiske akt. En mørkhudet mann i en bil i London er perfekt i rollen, en hvit mann med automatvåpen som dreper 12 og skader 70 i en kino i USA er... ja, han er bare USA.
Angriperen må kunne presenteres som en trussel mot oss alle, selv om det er en enorm overdrivelse. Noen angrep, som i Paris og Nice, er selvsagt store nyhetshendelser. Andre blir gjort store fordi vi kan klebe merkelappen «terror» på dem.
Terroristene tror ikke at de kan få flere hundre år gamle demokratier til å kollapse ved å kjøre bil opp på fortauet. Terrorangrep er først og fremst mediebegivenheter, offentlige forestillinger som får demokratiene til å hakke løs på seg selv å grunn av journalistikkens iboende trang til å forsterke alt så dramatisk.
Hva IS driver med i Midtøsten er noe annet enn hva de gjør – eller tar skylden for – i Europa. I Syria kriger de, i Europas storbyer driver de strategisk kommunikasjon.
Hensikten er å svekke demokratiets legitimitet ved å svekke publikums tillit til myndighetene. Dessverre bidrar den overdrevne dekningen og den rituelle mediedramaturgien i uhyggelig grad til at de lykkes.
Vi ville kommet langt om pressens folk slutter å tilby seg som ivrige statister hver gang noen vil regissere et nytt stykke terror, betrakter de fleste angrepene som de foraktelige kriminelle handlingene de er, og overlater dekningen til krimreporterne.