Det som burde tatt fra oss nattesøvnen er blitt et stort gjesp. At vi tør!
Det kunne knapt ha bekymret oss mindre. Nyhetene fra klimatoppmøtet i Paris bare glir forbi. Det er ikke første gang vi hører verdens toppledere snakke. «Verdens viktigste sak». Hørt det før. «Vi er den første generasjonen som får merke klimaendringene, men den siste som kan gjøre noe med det». Blablabla. «Verden står på et vippepunkt». Zzzz. «La det ikke være tvil: Neste generasjon følger med». De høres ut som Obama hele gjengen, men selv ikke det hjelper.
Alt du trenger å vite om klimatoppmøtet på tre minutter
Det burde kanskje bekymre oss at president Putin virker mer bekymret for klimaet enn oss. Hvor i all verden er det blitt av klimaengasjementet? Egentlig burde vi storme gatene, men det er ikke så mye som et demonstrasjonstog å se. Ikke en fakkel, ikke en liten button. Ikke så mye som et leserinnlegg på våre debattsider vitner om at «verden står på et vippepunkt». Hallo? Vi vet hvor vi var da Oddvar Brå brakk staven. Hvor var du da verdens statsledere avgjorde om vi har noen framtid på jorda?
Det skyldes neppe at det ikke finnes engasjement og brennende hjerter der ute. Jeg så det klart forrige helg. Folk sto opp grytidlig og løp mann av huse. Trosset endeløse køer. Rev og slet, det ble til og med håndgemeng. Det var riktignok ikke demonstranter som kjempet for en bedre verden, men shoppingglade som ville gjøre kupp på black friday. Vi kan hvis vi vil. Vi kan mobilisere massene for at «Jul i skomakergata» skal sendes på TV. Vi kan presse Freia til å gi oss bananbiten tilbake i twistposen. Vi kan til og med tvinge Petter Stordalen i kne og kreve bacon til frokost hver eneste dag. Yes we can!
Tre ting som kan gå galt på klimatoppmøtet
Men å redde verden, det overlater vi glatt til Obama, Putin og kong Salman av Saudi-Arabia. Disse to ukene i Paris avgjør det om det blir noen klimaavtale. Vår tids største utfordring. I Trøndelag kan vi kanskje leve med konsekvensene. Vi som ikke liker snø kan til og med ønske oss litt lokal oppvarming iblant. Globalt vil det være en katastrofe. Den flyktningkatastrofen vi nå begynner å se konturene av er ingenting mot den som kommer. Store områder vil bli ulevelige. Mange millioner vil drives på flukt. Dyre- og planteliv dør og vi vil kunne produsere langt mindre mat. Likevel lar vi klimatoppmøtet bli et stort gjesp.
Det er neppe fordi vi ikke bryr oss. Ifølge det nyeste klimabarometeret er det bare én sak som bekymrer oss mer. Det er bare så fryktelig vanskelig å se at våre små valg vil endre verden. Hvilken rolle spiller det om jeg tar bussen til byen når alle andre kjører? Har det noe å si at jeg tar med mitt gammelmodige handlenett til butikken når alt jeg kjøper er pakket inn i plast? Og hva hjelper det egentlig at kostholdet mitt er aldri så grønt og klimavennlig når ribbe er blitt billigere enn hundemat? Vi kan ha julebord hver dag hvis vi vil. Det er så utrolig lett å bli en miljøtviler. Det er den samme snikende følelsen jeg har når jeg sorterer søpla mi etter papir, plast, glass og metall. Er det egentlig noen vits?
Ti råd for hvordan klimaet kan reddes
Det har aldri virket lengre fra Trondheim til Paris. Men så ser jeg opp. På Obama, på Putin, på Xi og Hollande, på kong Salman og til og med på vår egen Erna Solberg. Kan vi virkelig stole på at disse folkene ordner opp for oss? Tror ikke det gitt.