Det som er bra for norsk økonomi, er ikke bra for andre land. Det er blitt altfor fredelig i verden til at det gagner Norge.

Det aller meste lar seg snakke om i vårt åpne, fordomsfrie og tolerante samfunn. Vi kan kødde med kongelige, biskoper, innvandrere, nordlendinger, homser, navere. Hvis jeg også tar med kjønnshår, arbeidsledige, journalister, bloggere, bilselgere og eiendomsmeglere, skulle de fleste livsområder være dekket. Vi kan kort sagt tulle med alt. Men ett tabu gjenstår. Det er hvordan vi i dette landet er blitt rike på andre menneskers lidelse, nød og elendighet.

Norges økonomiske lykke og velbehag er koblet sammen med oljeprisen. Er prisen høy på Norges viktigste eksportartikkel, har vi det godt. Da er det nok til alle i statsbudsjettet, de fleste er fornøyd i kommunene og det er lys i hus og produksjonslokaler. Norges største utfordring i slike tider er mangel på arbeidskraft. Nordmenns største problem når det går virkelig godt, og da tar jeg med oss i media, er at det er for lite å klage over.

Nå har oljeprisen falt så mye at vi håper den i det minste kan kravle seg over 30 dollar fatet. Slik er det blitt med oss. Fra storkarer til små krek. De som ikke allerede har mistet jobben, er bekymret for om de vil bli de neste. Med mindre oljeprisen gjør et uventet og kraftig byks, kan revidert nasjonalbudsjett i mai bli første gang på mange, mange år at en norsk regjering må skrive ordet «innstramming». Verdien av lave renter og praktisk talt gratis lån er ikke lenger fullt så viktig for oss som den var da alt var velstand og oppgang.

Hvorfor var egentlig oljeprisen så høy som den var? I lang tid lå den stabilt rundt og over 100 dollar fatet. Olje er verdensøkonomiens viktigste handelsvare. Det er veldig mange ting som påvirker prisen, særlig tilbud og etterspørsel. Men det som skiller prisdannelsen for olje og gass fra de fleste andre varer, er at den er svært sensitiv for kriger, konflikter og geopolitisk spenningsnivå.

LES OGSÅ: Slik kan terroren påvirke oljeprisen

Når det oppstår lokale og regionale konflikter i land som produserer olje, skvetter oljeprisen opp. Det er dobbel ulykke for de fleste andre her i verden. Liv går tapt, utrygghet, uhelse og sorg vinner terreng, i tillegg til at olje og oljeprodukter blir dyrere. I Norge kunne vi derimot tjene godt på resten av verdens ulykke. Krigen i Irak: Oljeprisen gikk opp. Krigen i Libya: Oljeprisen gikk opp. Den internasjonale handelsblokaden av Iran: Oljeprisen gikk opp. Slik kunne vi her i landet i mange år vasse i oljedollar, bevilge oss stadig nye velferdsgoder, kortere arbeidstid, mer fritid, enda flere ferieturer og større flatskjermer.

De første ukene med Nato-ledet bombing av Gaddafi-regimet i Libya i 2011, ga den norske statskassen minst ti milliarder kroner i ekstra inntekter. I tillegg kommer verdien for oljeselskaper, leverandørbedrifter, sysselsetting, skatteinntekter, forskning, og så videre. Årene med krig i Libya var økonomisk meget lukrative her i det trygge nord. Det lar seg ikke gjøre å tallfeste hvor mye Norge har tjent på ulike kriger og konflikter som følge av økt oljepris, men det har bidratt mye til det økonomiske mirakelet vi kaller oljeeventyret.

Når oljeprisen ikke lenger er 115 dollar fatet, men under 30, skyldes det ikke bare stort tilbud og fylte oljelagre. Det skyldes også fravær av konflikter som truer verdens hunger etter olje. På tross av borgerkriger i Syria, Jemen, Mali, situasjonen øst i Ukraina, IS og andre væpnede konflikter, er det store bildet at verden aldri har vært så fredelig som nå. Det er selvsagt grunnleggende veldig bra, men ikke for norsk økonomi. Selv om det er mer enn litt ubehagelig å koble krig og velferd, er det et faktum at AS Norge hadde hatt godt av en aldri så liten krig eller to, helst i en oljeproduserende region.

Den nyeste trusselen mot norske finanser er avtalen som bringer Iran inn i det gode selskap. I bytte mot at landet ikke skal utvikle atomvåpen, får prestestyret tilgang til internasjonale investeringer og handel. Iranere får nå kjøpe medisiner og andre varer som landet sårt trenger, men kan også selge mer olje når sanksjonene oppheves. Én million daglige fat iransk olje i et fra før overfylt oljemarked, vil ikke slå ut til Norges fordel.

Er det virkelig ingen der ute som tar hensyn til behovene i et lite land langt mot nord?