Trond Giske er den eneste som kan tjene på den bitre striden i partiet.

Nå er bunnen nådd, tenkte mange i vinter. Et miserabelt valgresultat, maktkamp og ikke minst Giskes metoo-exit etterlot et parti i krise. Knappe fire måneder etter at Giske ble fratatt sine verv kan vi slå fast at bunnen var visst ikke nådd likevel. Lekkasjer om Ap's indre liv kommer tettere enn godværsdagene i mai. Hvem som har drukket øl med hvem, hvem som har kjeftet på hvem, hvem som har sagt hva om hvem og ikke minst hvem som mener Giske skal kunne dra på fest og ikke. For å sitere noen av siste ukers overskrifter: «Hadia Tajik ville gi Trond Giske festnekt. Støre vil ikke være fest-politi. Yssen advarte Støre mot å la Giske dra på fest – nå er hun sykmeldt. Støre nekter for refs av Yssen. LO-topp forventer at Støre behandler tillitsvalgte godt.» Og det slutter neppe med dette.

Dagbladet kunne på førstesida melde om en giftig partikultur i Ap, og det er sannsynligvis ikke en overdrivelse. Den gode nyheten for partileder Støre er at intriger og personkonflikter er konsentrert rundt partikontoret og stortingsgruppa. Ap-politikere rundt omkring i landet stiller seg stort sett hoderystende til alle intrigene og lekkasjene. Den dårlige nyheten er at mange er usikker på Ap's evne til å løfte seg igjen. Partiet ligger fortsatt lavt på målingene og få mener at partileder Jonas Gahr Støre gjør en god jobb.

LES OGSÅ KOMMENTAREN: Ser vi slutten på Ap-hegemoniet i Trøndelag?

Det blir ikke bedre av at Ap-politikere rømmer fra politikken i Trøndelag. I Trondheim har hele 11 av 28 bystyrerepresentanter takket nei til gjenvalg. Ordfører Rita Ottervik har bedt om mer betenkningstid, og blir med høy sannsynlighet knegått av sine egne for å fortsette. Det slo ned som en bombe at Ap's fylkesleder og gruppeleder på fylket, Anne Marit Mevassvik, nå gir seg. Selv om alle oppgir individuelle årsaker er det liten tvil om at den krevende situasjonen i partiet – lokalt som nasjonalt- er en viktig årsak til mannefallet.

Når krybben er tom, bites hestene, sier et gammelt ordtak. Det gjelder i stor grad for politikken. Når partier gjør gode målinger og valg, legges det lokk over alle konflikter. Men når et parti sliter, kommer alt gørr opp til overflaten.

Hør Adresseavisens kommentatorer i podkasten OmAdressert

Mange trodde partiet skulle falle til ro etter at Giske forsvant ut av partiledelsen, men sårene er langt fra leget. Noen mener at han har en alt for synlig rolle. De reagerer på at han dukker opp på tv-debatt, at han får holde innlegg og får oppgaver i Trøndelag Ap, i et utvalg ikke en sjel ville brydd seg om hadde det ikke vært for Giske. Invitasjonen til partiets sommerfest, en fest som ingen vet om Giske ønsker å delta på, har splittet partiet. Det er lett å forstå at varslerne kan bli provosert. Samtidig er det litt rart å si at Giske ikke er blitt straffet. Det er vanskelig å se for seg et større fall i norsk politikk. Ikke bare ble han ribbet for alle verv. Omtalen av Giske-saken i mediene har vært massiv, han blir snakket om og pekt på på gata. Selv om mange mener han burde være politisk død, nekter han å ligge nede. Man kan mene til man blir blå i trynet at Giske burde vise mer fintfølelse og holde en lavere profil, men han hører neppe på det øret.

LES OGSÅ KOMMENTAREN: Det virker som Trond Giske har en plan

For partileder Jonas Gahr Støre er situasjonen fortvilt. Det blir galt uansett hva han gjør. Hver gang Støre prøver å sette trønderne på plass med å fortelle hva det er greit og ikke greit at Giske kan gjøre, virker det mot sin hensikt. Han får kanskje ros av noen i Oslo, men i Trøndelag vekkes trassen. Det var først da Støre gikk ut og sa at Giske ikke kunne sitte i styret i Trøndelag Ap, at mange for alvor lot seg friste av tanken. Trønderne har en tusen år lang tradisjon i å motsette seg sentralmakta.

LES FLERE KOMMENTARER FRA TONE SOFIE AGLEN HER

I motsetning til Støre har Giske lite å tape på all viraken. En skal ikke være noen stor menneskekjenner for å skjønne at han føler seg dårlig behandlet. Han mener han er dømt for hardt, og er lite fornøyd med Støres prosess. Og er han irritert på Støre, er det nok ingenting mot følelsene han nører for sin gamle nestlederkollega Hadia Tajik. Hans motivasjon for å bygge opp under dagens partiledelse, er sannsynligvis lik null. Konflikter, lekkasjer og uro bidrar nå bare til å svekke Tajik og Støre. Mens partiet krangler, gjør Giske det han kan best. Reiser rundt i distriktene og snakker om politikk på en måte som tenner nytt håp for desillusjonerte sosialdemokrater.