«Vi har rett og slett kommet til at det ikke er verdt å spandere noe mer på disse husene», sier Anne Lise Huseby som representant for kommunen i starten på dokumentaren om Svartlamon «Nesten som i Afrika», av May Linn Bang og Frode Dreier fra 2002. Dokumentaren gir oss et fascinerende innblikk i kampen mot kommunen, mot storkapitalen og kampen for et helt særegent område, en alternativ livsstil og en motkultur i Trondheim på 90 tallet.
Svartlamon med sine små trehus, vakre murgårder og etterhvert mange arkitektonisk banebrytende nybygg, er egentlig en litt naturstridig bydel. Over hele Europa blir alternative bydeler og kulturhus revet, gentrifisert bort og avviklet. Rotete og fargerike nabolag forsvinner til fordel for grå boligklosser. Økende eiendomspriser, motstand fra myndigheter og press fra kapitalkrefter gjør at vi mister de alternative stedene i byene våre.
- Dette skulle rives - morsomt å se at det er så vellykket 50 år etter
I Trondheim skjer det motsatte, vår alternative bydel vokser og trives. Det skjer fordi vi har engasjerte innbyggere som er villige til å kjempe for nabolaget sitt og utvikle et fellesskap i bydelen sin. Og fordi vi velger å ikke prioritere kortsiktig profitt fremfor langsiktig byutvikling.
Svartlamon er en drivkraft for kulturlivet i Trondheim. Her finner vi billedkunstnere, band, scenearbeidere og mennesker som jobber med kulturproduksjon. I tillegg har bydelen mange selvstendig næringsdrivende, små butikker, firmaer og en levende kulturscene. Rimelige husleier og trygge leieforhold gjør at innbyggerne i bydelen kan satse på karrierer som ikke nødvendigvis generer mye penger. Dette er en verdi for hele storsamfunnet.
Boliger kan gi oss et bedre samfunn
Siden slutten av 90-tallet har Svartlamon gått fra å være i åpen konflikt med kommunen til å bli en bydel kommunen stolt viser frem som et eksempel på noe helt unikt. Selv om kommunen i dag både skryter av og samarbeider godt med Svartlamon og et stort politisk flertall helhjertet støtter prosjektet, så er det først og fremst innbyggerne på Svartlamon som skal ha æren for det. I slutten av den tidligere nevnte dokumentaren snakker flere av beboerne om hva de håper på for framtida. De håper at idealismen skal leve videre. Jeg parafraserer en beboer:
- Svartlamon handler om at vi velger å bo her fordi vi tror på noe annet. Vi velger å bo her fordi vi tror det er ei mening bak dette, fordi vi tror at vi kan påvirke samfunnet vårt til noe bedre. Jeg vil at vi skal vise at det går an å gjøre ting annerledes, at det går an å bo billig, at det går an å behandle hverandre med respekt og vise at vi kan samarbeide. Jeg tør å påstå at de har lyktes.
Blir Nyhavna en bydel bare for de rike?
Svartlamon går foran og viser frem fremtidens arkitektur og boformer. Nyhuset var Norges høyeste hus i massivtre, i dag bygges det i massivtre over hele landet. Svartlamon klarte å bygge fem rekkehus for 3,5 millioner kroner, det er imponerende. Svartlamon er også et av de mest kjente eksemplene på rimelige non-profit utleieleiligheter. Nå som boligprisene presser stadig flere ut fra boligmarkedet, bør Svartlamon være en inspirasjonskilde for en annen måte å bo på, både andre steder i Trondheim og i andre byer i landet.
Bystyret skal denne vinteren ta en politisk beslutning for byen vår og for Svartlamon, av historisk betydning. Og det er svært gledelig at boligstiftelsen og kommunen nå er enige om å forlenge samarbeidet i minst 20 nye år. For det er ingen tvil om at Svartlamon har kommet for å bli, ei heller at husene var verdt å spandere noe på.
Interessert i debatt? Les flere innlegg her!
Bli med i Midtnorsk debatt sin Facebook-gruppe