Arnt Ollestad rektor ved Åsvang skole
Lars Petter Eggesbø rektor ved Lade skole

Daglig observerer ansatte i kommunens skoler barn med adferd som tyder på at de strever med livene sine. I mangel på riktig støtte og hjelp utvikler barna asosial adferd.

Publisert: Oppdatert:
Du leser nå en kronikk. Den uttrykker innsenderens mening.

Vi er rektorer i Trondheim kommune med til sammen over 70 års erfaring fra offentlig skole. Vi er svært bekymret over de av barna som strever med å finne tilhørighet blant jevnaldrende og som ikke knytter seg lett til voksne. Barn som avviser våre forsøk på å hjelp dem. Store sosiale og emosjonelle vansker gir seg utslag i aggressiv asosial adferd eller i depressiv innagerende adferd, noe som ofte fører til skolevegring. I mangel på riktig støtte og hjelp utvikler barna asosial adferd. Den tar de med seg inn i voksen alder.

Alvorlige psykiske lidelser, arbeidsledighet, stoffmisbruk og kriminalitet er kjente konsekvenser. Den menneskelige belastningen er stor for individet selv, for familie og for nettverket rundt. Gjennomsnittlig levealder er 20 år kortere for dem enn resten av befolkningen. Få snakker høyt om dette, selv om det kanskje er den største sosiale ulikheten vi har i dag.

I en undersøkelse fra 2003 gjennomført i Trondheim kommune, knyttet til prosjektet Ønske om tilhørighet, rapporterte rektorer i ungdomsskolen om følgende:

  • 45 elever hadde store aggresjonsutfordringer. Rektorene beskrev det som svært vanskelig å gi elevene riktig hjelp.

  • Cirka 125 elever hadde så stor grad av skolevegring og psykiske vansker at skolene ikke greide å opprette daglig kontakt.

  • Skolens ansatte opplevde hjelpeløshet og avmakt i møte med elevene.

Omfanget av utfordringer er, med stor sannsynlighet, like store i dag, om ikke større. Det betyr at minst 150 av kommunens ungdomsskoleelever i dag kan ha denne typen strev. Når tilsvarende vansker oppstår i stadig yngre alder, er det all grunn til å tro at tallet samlet sett er større.

Daglig observerer ansatte i kommunens skoler barn med adferd som tyder på at de strever med livene sine. Barn som har behov for omfattende faglig og sosial støtte, tålmodighet og ikke minst kjærlighet og omsorg, for at voksne i det hele tatt skal komme i posisjon til å bistå. Vi ser familier og foresatte som strever. Lærere og miljøpersonell strekker seg langt, og fortvilelsen er stor når en ikke strekker til.

Et av særtrekkene ved barna vi beskriver, er at de av ulike årsaker avviser hjelp. Barn som viser sterke adferdsuttrykk, ofte fordi de opplever seg sviktet av voksenverden. De forteller om opplevelsen av å bli møtt med moralsk indignasjon fra voksne. Barna møter «skjerp-deg-eller-forsvinn-holdninger». Akkurat den utfordringen går tilbake til alle oss som jobber med barn og unge hver dag, og bør føre til at vi reflekterer grundig over hvordan vi møter barn med så store sosiale og emosjonelle vansker.

Utfordringen med å gi tilstrekkelig hjelp, stiller store krav ut over menneskelig kvaliteter. Det er behov for høy faglig kompetanse, samarbeid, stabilitet og kontinuitet i utforming av hjelpetiltak. Dette er tidkrevende arbeid. Vi mener at forståelsen for, og erkjennelsen av, de store hjelpebehovene barna har og alvoret i situasjonen er underkommunisert.

Vi snakker mye om økende bekymring for utenforskap og har et ønske om et samfunn med kollektiv omsorg der alle skal med. Da blir dette en grell påminner. Det er dessverre ikke slik for de mest sårbare av oss. Det er langt fra beroligende når mantraet fra ansvarlige ledere for offentlige utredninger, eller ansvarlige personer i byråkratiet, er å skape mindre forventninger til kvaliteten på hjelp man kan motta i årene som kommer.

Budskapet oppleves som demoraliserende for barn og unge som allerede får for lite hjelp. Noen vil kunne karakterisere det som kjølighet og distanse, andre vil kanskje kalle det realisme. De som er i daglig nærkontakt med barn og unge som har omfattende vansker, samt har god innsikt i hvordan flere barns liv leves, kan bare rope fortvilt om hjelp på vegne av barna. Det må være lov å ha håp om at noen med ansvar vil høre og forstå, og ikke først og fremst være rammet av en såkalt realisme.

Når det hevdes at finansieringen av oppvekstsektoren i Trondheim kommune er tilfredsstillende, så kan det være riktig, men bare for cirka 80 prosent av barn og unge. Finansieringen økes tilsynelatende i takt med lønns- og prisvekst, mens forventninger, oppgaver og utfordringer knyttet til endringer i elevmassen øker i dramatisk mye større grad.

Oppvekstbudsjettene tar ikke lenger inn over seg de store hjelpebehovene de elevene vi snakker om her har. For noen av barna vil det kreve årsverk for å kunne gi tilstrekkelig hjelp over tid. Vi frykter forverring i utviklingen av utenforskap og den største sosiale ulikheten i Norge. Det som gjør situasjonen enda mer utfordrende, er at det heller ikke tilføres tilstrekkelig midler til å bistå et stadig økende antall barn med andre typer utfordringer. De som har tydelige, store og sammensatte helseutfordringer her og nå og den stadig økende andel elever som får tyngre autismediagnoser. Deres behov for hjelp er så store og akutte at vi må prioritere dem.

Konsekvensen er at barn og unge som er i risikosonen, blir mest skadelidende når budsjettene blir for trange. Det rammer mest dem som er i situasjoner med stor grad av sårbarhet, og vi har ingen å miste. Når samfunnet årlig bruker 290 milliarder (Helsedirektoratet, 2019) på psykiske lidelser, er det all mulig grunn til å tro at det å rigge oppvekstfeltet med mer enn bare fine ord vil være lønnsomt også i et samfunnsøkonomisk perspektiv.

Interessert i debatt? Les flere innlegg her!

Bli med i Midtnorsk debatt sin Facebook-gruppe