Denne uka markerer vi både menneskerettighetsuka og den internasjonale Kvinnedagen. Samtidig pågår det en krig ikke så langt unna. Det får meg til å tenke på alle kvinner som lider i denne krigen og i alle kriger.
Akkurat nå holder jeg tre tråder som strekker seg fra Trondheim og østover. På enden av hver tråd er det en kvinne jeg bryr meg om. Den ene tråden strekker seg til min venninne i Kyiv som jeg melder nesten daglig med. Sist jeg snakket med henne satt hun i en kjeller, et dårlig fungerende tilfluktsrom, og ikke fikk sove på grunn av utallige flyalarmer. Hun var redd. Hun skrev «Nå begynner vi å vurdere å forlate Kyiv. Jeg vil ikke det. Jeg vil ikke bli en flyktning». Ingen vil være flyktninger. Det er ikke noe man velger å bli. Ingen vil forlate hjemmet sitt.
Jeg tenker på alle de ukrainske kvinnene som har allerede forlatt eller forlater sine hjem i Ukraina, mange av de har med barn. Deres menn og pappaer blir igjen for å forsvare landet sitt. Jeg tenker på gravide ukrainske kvinner som må bringe barn til verden i kalde, våte, trange og farlige kjellerrom. Jeg tenker på kvinner som velger å bli i Ukraina og forsvare landet sitt, som bare for et par uker siden var vanlige studenter, kunstnere, lærere, og nå sitter de og lager Molotovcocktailer, tar på seg militæruniform og lærer å bruke gevær. Nå er de krigere, klare til å dø for sitt land.
Ukraina: Diskuterer hvor de kan sende datteren sin hvis krigen bryter ut
Den andre tråden min strekker seg til ei venninne i Moskva. Hun og hennes omkrets er sterke kritikere av regimet og krigen. Mange av de har vært med på protestene. Flere av de har vært arrestert. Den 4. mars kom Gosduma med en ny lov som straffeforfølger spredning av falsk informasjon om Russlands angrep på Ukraina. Hvis du går ut med en plakat «Nei til krig!», risikerer du mellom seks og 15 år i fengsel. Hvor mange år du får er avhengig om du har arrestasjoner fra før av.
Likevel går mange russiske kvinner ut på gatene og protesterer mot krigen. De som blir arrestert blir som oftest banket opp og torturert. I går leste jeg flere vitnesbyrd og hørte noen forferdelige opptak som ble lekket ut etter de 5000 arrestasjoner den 6. mars. I avhør blir kvinnene skylt med iskaldt vann, de får harde slag i ansiktet med både never og flasker. De blir dratt i håret, sparket i magen med støvlene. De blir spyttet på og kalt «horer» og «tisper». Alt er lov - fordi de blir sett på som landsforrædere. Likevel strømmer det folk til protestene. For meg er også disse kvinnene krigere, de står imot angriperne.
Mens mange slipper alt de har for å hjelpe, legger kyniske bakmenn grusomme planer
Den tredje tråden min strekker seg nordover til Arkhangelsk. Den er tynnslitt og stram, jeg håper at den ikke ryker. Den går til min mor som ikke vet hvem hun kan stole på, som ikke vet hva hun skal tro med all den propagandaen som strømmer fra tv-en og flere sterke stemmer i omgangskretsen hennes, stemmer som støtter Putin. Jeg prøver å ikke trekke for hardt i denne tråden. Konfrontasjon og sinne funker ikke her, det har jeg lært for lengst.
Også jeg ble kalt for «tispe» og «hore» den gangen jeg prøvde å konfrontere en av mine russiske mannlige slektninger og kritisere Putin og hans politikk. Den relasjonen gikk i vasken, jeg ble fryst ut. Av og til fører ikke konfrontasjon og kritikk til forståelse og fred. Det kan føre til mer splittelse og uvilje til å forstå hverandre. Denne gangen prøver jeg forsiktig å føre dialog, å fortelle det jeg vet, lytte, stille spørsmål, lytte igjen. Jeg kan bare håpe at det med tiden vil føre til sterkere tvil og kanskje etter hvert til klarere innsikt i hva som er sant og hva som er usant. Her er alle våpnene lagt til side. Her prøver jeg meg på diplomati og dialog.
Ingen har skildret spenningene mellom det ukrainske og det russiske bedre
Jeg holder i disse tre trådene og vil ta vare på dem. Jeg vil ta vare på disse tre kvinnene. Støtte de som trenger støtte. Ikke bryte opp med de som er i tvil. Kanskje er dette mitt lille bidrag til fredsarbeid, jeg vet ikke. Det er dette jeg klarer akkurat nå. Og jeg hadde ikke klart det uten den støtten jeg har fått av mine venner her i Norge: de som sender meg gode ord, møter meg, snakker med meg, gir meg klemmer. Uten deres støtte hadde det raknet i meg, jeg hadde ikke hatt den styrken, tålmodigheten og medlidenheten som trengs. Da hadde jeg gitt opp. Takk for at dere finnes, dere som støtter meg og sånne som meg i denne vanskelige tiden!
Også tenker jeg: jeg er ikke alene. Jeg er bare et bittelite menneske med disse tre trådene. Jeg er en av mange. Det er så mange som holder sånne tråder, hele kloden vår er dekket av dem - til sammen blir de til en vev av omsorg, støtte og kjærlighet. I mørke tider, som nå, blir denne veven særlig viktig. Kanskje er jeg naiv, men jeg vil heller være naiv enn oppgitt. Gjøre det lille jeg kan. Javisst møter jeg mye sorg, frykt, oppgitthet og sinne, både i meg selv og i andre, men jeg også opplever mye godhet, varme og kjærlighet. Det er nå vi skal bry oss, ta opp tapte tråder, ta vare på de trådene vi har, - spinne, spinne - veve en vev som kan støtte de som trenger støtte, som kan støtte oss selv fordi vi er heller ikke alltid så sterke. En vev av omsorg, godhet, fred og kjærlighet. Jeg håper jeg at vi fortsetter å veve denne veven. Akkurat nå hver lille tråd teller.
Interessert i debatt? Les flere innlegg her!
Bli med i Midtnorsk debatt sin Facebook-gruppe