I Adresseavisen 12. august har lærerstudent Torger Larsen en kronikk der han kritiserer grunnskolelærerutdanningen ved NTNU for å ikke gi han den kunnskapen og de ferdigheter han trenger for å kunne bli en god profesjonsutøver.

Det er flott at våre studenter engasjerer seg i egen utdanning. De opplevelser Larsen beskriver er ikke unike, men grundig dokumentert gjennom forskning og evalueringer. Å øke studentenes skolepraksis og ansette flere undervisere med skoleerfaring på lærerutdanningen, mener vi imidlertid er en for enkel løsning på utfordringer lærerutdanningen står ovenfor.

Da lærerutdanningen ble masterutdanning fra 2017 var noe av formålet nettopp å bidra til bedre integrering mellom teori og praksis. Gjennom økt innsikt i forskning og vitenskapelig metode, skal lærere få et bedre grunnlag for å tilegne seg ny kunnskap og for å drive utforskende undervisning. Dette vil gjøre lærerne i stand til selv å kunne bidra til videreutvikling av skolen og læreryrket. Grunnskolelærerutdanningen skal kjennetegnes av høy faglig kvalitet og et nært samspill med profesjonsfeltet og det samfunnet skolen er en del av.

Gjennom å skrive FoU- og masteroppgave velger studentene ulike fokusområder de ønsker å utforske. Eksempler kan være hvordan drive tilpasset opplæring for elever med stort læringspotensial eller elevers og/eller læreres forståelse av bærekraftig utvikling. Det finnes mange måter å gå fram på, men det å aktivt bruke metodekunnskap til å samle inn data, som igjen analyseres og diskuteres, opplever vi gir våre studenter unik kunnskap. Gjennom slike prosesser får studentene viktig innsikt i aktuelle tema innenfor egen undervisning og ikke minst praktisk erfaring med hvordan metode kan brukes for å utvikle egen undervisning og profesjon, nedenifra og opp.

Vi utdanner lærere som skal jobbe i skolen de neste 40 år, og som trenger kunnskap og ferdigheter til å fornye og utvikle seg over tid. Et viktig poeng er også at kunnskap om vitenskapsteori og metode behøves for å kunne vurdere ny faglig kunnskap.

Universitet og høgskoler kan ikke drive god lærerutdanning alene. Det lærerfellesskapet studentene møter i sin praksis besitter en unik kunnskap om det å være lærer. Men det å være lærer handler også om å gjøre selvstendige vurderinger og stille spørsmål ved det etablerte systemet og den etablerte praksisen. Lærere skal kunne gjøre egne valg og kunne handle, uten at noen forteller dem hva de skal gjøre. Dette krever faglig og didaktisk kunnskap i kombinasjon med erfaringer gjort i praksis, noe vi opplever at lærerutdanningen ved NTNU tilbyr. Larsen etterlyser kunnskap om hvordan han skal undervise historie. Finnes det én måte å undervise historie på spør vi da?

På grunnskolelærerutdanningen ved ILU har vi et stort kollegium med ulike utdanningsbakgrunner og profesjonserfaringer. Vi opplever å ha mange utrolig dyktige praksislærere som tar imot våre studenter i praksis, støtter dem i deres læring og veileder dem på en slik måte at de returnerer til universitetet med dypere innsikt i lærerrollen. En innsikt vi alene ikke kunne stått for.

Vi ønsker større rom for faglig, fagdidaktisk og pedagogisk utvikling, også i skolene, og håper at skoleeiere og skoleledere tildeles tilstrekkelig ressurser til å videreutvikle profesjonsfellesskapet. Vi tror det vil gjøre det mer attraktivt for Larsen og andre lærere trives, slik at de ønsker å stå i yrket i mange år.

Interessert i debatt? Les flere innlegg her!

Bli med i Midtnorsk debatt sin Facebook-gruppe.