Nidarosdomen er fylt av en uvanlig blanding av folk, mange av dem mennesker som sjelden eller aldri går i kirka. Snittalderen er også betydelig lavere enn det vi er vant til på Olavsfest. Publikum sitrer av forventning og jubler i det artisten Kae Tempest kommer slentrende inn på scenen, midt i katedralen, rett under den enorme, lysende jordkloden, Gaia, som snurrer sakte rundt.

Den ikke-binære Kae griper mikrofonen og sier: «Dette stedet, denne kirka, tilhører en tradisjon som opp igjennom historien har tatt livet av sånne folk som meg. Det er også et sted, der det forventes at du skal lene deg tilbake og lytte andektig til det som foregår, men jeg vil bare si deg at du er fri til å gjøre det du måtte ønske. Du kan stå, du kan danse eller du kan bare sitte. Du gjør som du selv vil. Jeg vil bare fortelle deg, at du er fri.»

Så drar Tempest i gang første låt, hentet fra albumet, The Line Is A Curve, som består av sanger om livets mange utfordringer og gleder, understøttet at rytmer du sjelden eller aldri har hørt i nasjonalhelligdommen, mens publikum reiser seg opp og danser, de er satt fri.

Musikken og tekstene gir uttrykk for noe som kjennes ekte; det er oppriktig, det er inderlig og det er sant. Kae Tempest rapper fra levra. Du er ikke et øyeblikk i tvil om at hen gir oss ærlige og sårbare beskrivelser av levd liv, og det er en forutsetning for at det skal kunne skje noe med oss som er til stede denne kvelden.

Langt ute i konserten endrer atmosfæren seg, den blir varmere og lysere. Kae begynner å snakke om grace, om nåde. Vi får en vakker skildring av et kveldsbad i en grønn sjø, mens de siste solstrålene forsvinner – og med ett kjenner Kae at noe åpner seg og forvandles, og det oppstår et sterkt behov i hen for å hylle alt det vakre som tross alt finnes i vår verden. Kae henvender seg til et «du», og ber: Vær så snill, bruk meg, beveg deg gjennom meg, la meg overgi meg, la meg tre til side, slik at du kan fylle meg: Let me be love / Let me be loving / Let me give love, receive love and be nothing but love.

Konserten avsluttes med den sårbare og empatiske låten, «People’s Faces». Kae Tempest forlater scenen og begynner å vandre rundt i katedralen, mens hen ser rolig inn i publikums ansikter og gjentar om igjen og om igjen: There is so much peace to be found in people’s faces.

Denne ene konserten ikke ville endre kirka som sådan, men den hadde definitivt gjort noe med flere av oss som var til stede, skriver Petter Myhr. Foto: Esben Kamstrup / Olavsfestdagene

Like etter at konserten er ferdig, kommer en av min gode kollega Knut Martin Kristensen gledestrålende mot meg og sier: «Hvordan føles det å ha restartet kirka?» Jeg gliser bredt og svarer: «Det kjennes godt».

Men samtidig visste både han og jeg, så klart, at kirka ikke ble restarta den kvelden, at denne ene konserten ikke ville endre kirka som sådan, men den hadde definitivt gjort noe med flere av oss som var til stede, det er vi ikke i tvil om. Mange forlot kirka med tårevåte øyne. En av dem, Christina Ludvigsen, skrev på Facebook:

«Midt under den vakre Gaia skapte Kae et rom, en frihet, og et dansegulv med nattklubb-vibes jeg aldri hadde trodd jeg skulle oppleve i hele landets nasjonalhelligdom. Jeg gråt lenge etterpå, og dagen etter spurte gode kolleger om jeg hadde ‘kommet meg etter konserten?’. Svaret er nei. Og det vil jeg aldri gjøre heller.»

Adressa-samtalen 1. august: Øivind og Claes: – Utad holdt vi fasaden. Vi var langt inne i skapet. Gjester: Øivind Lunde, Claes Gylling, Andre Blåsmo, Jon Reidar Øyan med foreldrene Jan og Mary Øyan.

På Vestfrontmøtet, tidligere samme dag, hadde den svenske artisten og forfatteren Jonas Gardell fortalt om Europas aller første demonstrasjon for homofili, som fant sted en dag i Örebro i 1971. Det var bare 12 personer som sto bak og de syntes det var så skummelt, forteller Gardell, at de ikke våget å gå midt i gaten, selv om de hadde tillatelse til det, de valgte å gå på fortauet, men de gikk! De var så redde at de ikke våget å rope noen slagord, men de gikk. De gikk to hundre meter opp til Stortorget, og da de kom fram var det ingen som turte å holde en appell, men de gikk!

Etterpå var de lei seg og skuffet, de følte at de hadde sviktet, men, som Jonas Gardell understreker: «Om ikke disse 12 personene hadde våget å gå, så hadde vi ikke vært 500 000 mennesker i Stockholm Pride i dag. Om ikke de hadde våget å gå tidlig på 70-tallet, så hadde ikke jeg og min mann vært gift i dag, med to barn. Alt må begynne et sted, og det var der det begynte for oss.»

Og så stiller Jonas Gardell et spørsmål direkte til publikummet på Vestfrontmøtet: «Er det noen her som vet forskjellen på det å gå, og det å ikke gå? Forskjellen er at den som går, den går! Så enkelt er det. Forskjellen på den som reiser seg opp og den som ikke reiser seg opp, det er at den som reiser seg opp, reiser seg opp! Og om du ikke reiser deg opp, om du ikke går, så hjelper det ikke hvor fantastiske argumenter du har, hvilke humanistiske verdier du har, hvor demokratisk du kjenner deg eller hvor inkluderende du er!»

Jonas Gardell ta en pause, før han legger til: «Jeg tror det finnes et øyeblikk i ethvert menneskes liv, der du må spørre seg selv: Er jeg et menneske som reiser meg opp, er jeg et menneske som går, eller er jeg det ikke?»

Olavsfest skal, etter min mening, være en kulturfestival som våger å reise seg, som våger å gå. Om det ikke hadde vært for en festival som heter Olavsfest, så ville aldri Kae Tempest ha spilt i Nasjonalhelligdommen, den 1. august 2022.

Men ble kirka restartet? Nei, den ble jo ikke det. Festivalen er over, normaliteten er tilbake i Nidarosdomen og i andre kirker. Kampen vinnes ikke i løpet av ei uke. Kampen vinnes ikke i løpet av ni år, heller. Men håpet lever videre, så lenge noen våger å reise seg, så lenge noen våger å gå.

Vil du vite mer om hvordan du skriver for Midtnorsk debatt? Les mer her!

Bli med i Midtnorsk debatt sin Facebook-gruppe.