Publikumsfrieri verdsettes som regel mer enn introvert opptreden, men kvalitet måles ikke best i applaus og folkelighet. Det bare virker sånn.

Sommerens største internasjonale konserter i Trondheim, Bruce Springsteen i Granåsen og Van Morrison på Sverresborg, er slående illustrasjon av hvor totalt forskjellig store artister kan framstå på scenen, i møte med publikum. Springsteen er kanskje populærmusikkens beste eksempel på en artist som jobber knallhardt for å tilfredsstille både et bredt publikum og en stor kjerne av trofaste fans. Morrison er nok den minst publikumsfriende artisten som noen gang har spilt for mer enn 5000 i Trondheim.

Det var fascinerende å se hvor iherdig Springsteen jobbet i Granåsen, for å få liv i et avventende trøndersk publikum. Kvinner og barn ble invitert opp på scenen. Mange syntes etterpå enige om at det var da konserten tok av, i folkelig forbrødring mellom artist og fans. Det virket utvilsomt smittende, men Skal-Vi Danse-Utgaven av «Dancing In The Dark» viste mest av alt hvor langt Springsteen strekker seg for å underholde. Kanskje vel langt, vil noen av oss innvende.

Det lengste Van Morrison strakk seg for å underholde på Sverresborg onsdag, var at han la inn litt Louis Armstrong-gruff i stemmen i et parti av «Bright Side Of The Road», så det gikk et humrende sus gjennom regnjakkene. Ellers sa han ikke et ord til publikum, utover et par oppfordringer om applaus til musikerne. Iført vinterfrakk, skjerf, solbriller og hatt, gikk han rundt på scenen, bistert tilkneppet. Likevel låt det tidvis fantastisk og som ingen andre, når han åpnet munnen.

Som Adresseavisens anmelder Vegard Enlid godt beskrev, var Van Morrison-konserten ujevn, med stigning. De fineste øyeblikkene var på mange måter svært annerledes enn høydepunktene med Springsteen. I vokalarbeid og musikalitet rager Van på sitt beste vel så høyt som Bruce. Likevel preges omtaler av konsertene hans av at han framstår som mutt og nærmest folkesky, av og til med referanser til at han skal ha smilt på scenen på Notodden i 2013 og i Frognerbadet i 1995.

At en artist på utekonsert med 7–8 000 mennesker ikke presenterer en eneste sang eller knapt sier et ord til publikum, bryter med vår forestilling om folkefest og underholdning. Selv ville jeg mye heller at Morrison hadde sunget en sang fra «Veedon Fleece», eller tolket «Carrickfergus» som sist jeg så ham, enn å høre den sky artisten framføre fraser som «Hello, Trondheim!» og spørre om det er noe liv. Mange av outsidersangene til Morrison handler om å komme til kort i det sosiale og finne frihet i musikken. Så lenge musikken hans evner å røre, kan han være så sær han vil for meg.

I 2013 kom Susan Cains internasjonale bestselger «Stille. Introvert styrke i en verden som aldri slutter å snakke» på norsk. Boka er et oppgjør med vår tids dyrking av det utadvendte som foretrukket personlighetstrekk. Hun påpeker at det ofte er de innadvendte som har brakt verden videre. I en tid hvor karisma og sjarm ser ut til å vektes mer enn originalitet og selvstendighet, er det befriende at noen går mot strømmen.

I sin nye bok «Sorg og song» skriver forfatteren Lars Amund Vaage blant annet om erfaring med norske medier etter at hans roman «Syngja» i 2012 fikk Brageprisen. Det ga forfatteren, som lenge hadde vært «stor» hos litteraturkjennere, et bredere gjennombrudd. Romanen er inspirert og preget av at forfatteren har en datter som er autistisk. Med stillferdig harme skriver han om hvordan Lørdagsrevyen og andre medier ville gjøre intervju med ham, fortrinnsvis fotografert sammen med datteren. Da han nektet å stille datteren til skue, sa NRK nei.

Vaage beskriver seg som og skriver om innadvendte menn som om det var et vestnorsk særtrekk. Han bruker familien som eksempel. «Då far min kom heim frå krigen i 1945, tok han ikkje sin eigen far i handa. Slikt gjorde dei aldri, det blei for mykje for dei.». Det handlet ikke om uenighet om krigen, men fysisk kontakt mellom menn.

En trenger ikke velge mellom Springsteen og Morrison. De er store artister på hver sin måte. I en tid med folkeforførere på mange kanter, er det likevel grunn til å slå et slag for innadvendt storhet. Den gjør mindre ut av seg, men kan romme vel så mye.

Bruce i støtet: Bruce Springsteen jobbet iherdig for å få med publikum i Granåsen tidligere i sommer. Foto: Kristian Helgesen, FOTO: KRISTIAN HELGESEN
Taus vestlending: Lars Amund Vaage skriver bl.a. om å være innadvendt og bli sett på som vanskelig i sin nye bok «Sorg og song». Foto: Mari Vold