Ikke gi foreldre eller lærere skyldfølelse før du har stått i klasserommet noen år og sett hvordan ADHD-elevene har det før hjelpen settes inn, skriver Elisabeth. Hun er anonym på grunn av eksemplene i dette innlegget.
Så er vi der igjen. Det er skolen som ikke gjør jobben sin når det gjelder elever med ADHD.
Og foreldrene, som skiller seg og lar barna flytte mellom seg.
Som om ikke både heim og skole har det vanskelig nok.
«Min sønn utviklet et uregjerlig sinne. Med ADHD-medisin ble han den trivelige gutten vi kjente fra før»
Klasserom-erfaring
Jeg undres over hvor mange år disse forskerne har bak seg i klasserommet.
Selv har jeg jobbet 44 år med barn og unge, og vi snakker definitivt ikke om de guttene med «mark i rumpa» eller de kvikke, lystige ungene som kvitrer og lar høre fra seg.
Nei, de elevene som ønskes utredet er for eksempel de som ikke lærer å lese fordi de ikke husker bokstavene etter at gjentatte metoder er forsøkt, de får ikke til skrivingen, og gutten som lærte tallene til fem første året uten å forstå de.
Disse barna mister de grunnleggende ferdighetene.
LES OGSÅ (PLUSS): Gir skolen mye av skylda for ekstrem økning av ADHD-medisinering
Fare for seg selv
Det er også disse elevene som kan springe ut av timene, fyke opp på skoletaket, forlate skoleområdet, og distraheres av alt som foregår rundt, og kan være en fare for seg selv med sin impulsivitet. Lista kunne vært lang.
I artikkelen i Adressa 24. mai står det at skolen ønsker elever med diagnoser, da det medfører ekstra timer til skolen. Slik var det i gamle dager.
De aller fleste skoler får i dag en pott som skal fordeles, dermed er det ingen fordel for skolen å ha elever med rett til spesialundervisning. Men de lærerne/rektorene jeg kjenner sørger likevel for å hjelpe elevene på best mulig måte, og ber om utredning hvis de mener det er det rette.
LES OGSÅ KOMMENTAREN: Er politikerne i Trondheim virkelig så dumme?
Far ble nedkjørt
Jeg kjenner en far som ble psykisk syk av alle sprell gutten hans gjorde på skolen. Først da gutten ble 13 år fikk han hjelp og medisin. Da var far helt nedkjørt. I dag står gutten med utdanning og i full jobb.
Jeg kan lese i lokalavisa om elever som fikk diagnose og medisinsk hjelp i 90-årene. I dag er de voksne og de fleste fungerer godt.
Men jeg husker også de foreldrene som takket nei til utredning og mulig medisin og oppfølging.
Der er barnet narkoman, og da tenker jeg at det er snakk om selvmedisinering for å få bukt med den indre uroen.
Og andre som burde hatt, men som ikke fikk hjelp: Flere har falt ut av utdanning og er ute av arbeidslivet. Det er både leit og trist. Og slikt man har erfart når man har jobbet i mange år.
LES OGSÅ DEBATTINNLEGGET: «Jeg blir først flau over at jeg, som pappa, ikke visste hvilket press jenta mi blir utsatt for»
Trengs tilrettelegging
Medisin mot ADHD er noe, i tillegg trengs god tilrettelegging og godt lærersamarbeid. Og gjerne samtaler med psykolog, hvis de finnes uten at barnet må bruke en hel dag på å reise tur/retur. Og kanskje burde elevene få tilbake friminuttene?
Min erfaring er at det gikk best med dem som fikk tidlige tiltak. Disse slutter gjerne med medisin i ungdomsårene fordi de har greid å lære seg nødvendige ferdigheter.
Vi vet ikke hvorfor diagnosen ADHD har økt. Vi vet heller ikke hvorfor det er så mange med revmatisme i Trøndelag. La så det være. Men ikke gi verken foreldre eller lærere skyldfølelse, ikke før du selv har stått i klasserommet noen år og sett hvordan ADHD-elevene har det før hjelpen settes inn.
Følg Adresseavisen på Facebook, Instagram og Twitter.
Hør våre kommentatorer på podkast: