Mange barn og unge under offentlig omsorg opplever i dag at deres oppvekst og ungdomstid er omflakkende og ustabil. De er blitt kasteballer i systemet.

Det offentlige har et særlig ansvar for å beskytte og gi omsorg til barn når foreldre ikke kan. Stadige flyttinger mellom fosterhjem, institusjoner og andre tiltak som innebærer avskjeder, relasjonsbrudd, skolebytter, nye omgivelser, omsorgspersoner og hjelpere, kan vanskelig forenes med særlig beskyttelse og omsorg. Dessverre er det nettopp dette mange barn og unge under offentlig omsorg opplever i dag, deres oppvekster og ungdomstider er omflakkende og ustabile.

I den senere tid har vi også fått innsikt i - og blitt påminnet om dette gjennom mediene. Hjerteskjærende oppveksthistorier viser hvordan barn og unge blir objekter og kasteballer mellom tjenester som er uenige om hvem som har ansvar, og som resulterer i at de blir stående uten et godt omsorgs- og helsetilbud, ofte over lang tid. I tillegg blir mange også kasteballer innenfor barnevernssystemet, hvor de flyttes hit og dit mellom fosterhjem og institusjoner for å finne et tilbud hvor deres utfordringer «passer inn».

Slik mister barna og ungdommene mer og mer kontroll og oversikt i eget liv, og de mister kanskje også troen på at noe eller noen vil hjelpe. Deres liv og oppvekst er prisgitt systemet, som også i aller høyeste grad påvirker mulighetene til å fullføre skolegang. Gjentatte flyttinger og nye bosteder rundt om i landet innebærer bytte av husstands- eller familiemedlemmer og omsorgs- og helsehjelppersoner.

På samme tid innebærer flyttingene bytte av skoler, lærere, medelever og mulige venner. Dermed blir også skolearenaen en voksende utfordring og et sted det ikke er greit å være. Både det faglige og det sosiale gjør at mange barn og unge etter hvert gir opp skolegangen helt under offentlig omsorg. Dette gir konsekvenser for livskvalitet her og nå, men det påvirker også utfall i voksenlivet.

Vi ser hvordan det å ikke oppleve ro og stabilitet, som i motsatt fall kanskje ville gjøre det mulig å motta (skole)hjelp, omsorg og behandling, fører til utrygghet, rotløshet og en følelse av ikke å høre til noe sted. Verken i lokalsamfunnet, nærmiljøet, «hjemmet» eller skolen. «Hvor bor jeg neste uke, neste måned eller neste år, og sammen med hvem? Hvilken skole blir min? Tørr jeg gå på skolen? Hva med venner? Hvordan kommer min fremtid til å være?».

Det er grunn til å tro at mange barn og unge stiller seg disse spørsmålene i oppvekst- og ungdomstiden under offentlig omsorg i dag, men at de dessverre altfor ofte må nøye seg med at de blir stående ubesvart. Hva gjør dette med deres liv her og nå, deres psykiske helse, deres fremtid med hensyn til familie, nettverk, venner, skole, arbeid og fritid?

I iveren etter å kartlegge individet, som i dag løftes frem som det viktigste momentet for å kunne gi riktig hjelp til barn og unge i barnevernet, kan det være en fare for at man ikke vurderer eller vekter omkringliggende/ytre forhold i tilstrekkelig grad. De fleste barn og unge som av ulike grunner ikke kan bo hjemme trenger at de som skal hjelpe dem tenker, vurderer og planlegger helhetlig og langsiktig. De trenger å få tilpasset, god informasjon og mulighet til å delta aktivt og å bli hørt i prosessen som gjelder deres liv og fremtid. De trenger også at representanter fra familie og nettverk er aktivt med.

Det å ikke motta informasjon om tidsperspektiv, det vil si hvor lenge det er aktuelt å bo i barnevernstiltaket, og/eller hva som skal skje i etterkant av dette, skaper en usikkerhet som er vanskelig å håndtere. Og som gjerne medfører både engstelse og frustrasjon. En slik situasjon er et dårlig utgangspunkt om man ønsker å bidra med konstruktiv hjelp, hvor det å skape positive endringer sammen med barnet er et viktig mål.

Vi vet at mange barn og unge lever med en slik usikkerhet rundt eget liv og egen fremtid i mange år under barnevernets omsorg. Her ligger også, i hvert fall deler av, sakens kjerne. Et særlig ansvar for å beskytte og gi omsorg, hvor man «verner om» og «tar vare på», vil kunne virkeliggjøres om det offentlige oppnår det motsatte av stadige flyttinger, relasjonsbrudd, skolebytter og et ustabilt liv. Et liv som for enkelte også blir inngangsporten til rustesting og rusmisbruk. Det er grunn til å hevde at myndighetene ikke (ivare)tar dette ansvaret i dag.

Veronika Pedersen, Stian Thoresen og Gro Ulset Foto: Adresseavisen / NTNU

Det ser ut til at vi har å gjøre med et strukturelt problem som handler om hvordan det offentlige omsorgs- og helsetilbudet er bygget opp. Når barn og unge opplever å bli objekter og kasteballer «i systemet» kan det tenkes at perspektivet som ligger til grunn for dette, må endres.

I barnevernet trenger vi tiltak og institusjonstilbud som tar utgangspunkt i barnas behov, og som innehar en fleksibilitet som gjør at endrede utfordringer eller uønskede hendelser ikke betyr flyttinger. Vi trenger også livsløpsperspektiv og helhetlig tenkning i de metodiske tilnærmingene, hvor barna og ungdommen opplever å bli hørt og tatt på alvor. Videre trenger vi at offentlige etater og tjenester står sammen for å ta vare på og imøtekomme behovene til barn og unge under offentlig omsorg.

Barnevernsreformen som ble iverksatt i 2022, omtales også som en oppvekstreform. Denne gir kommunene et større ansvar på barnevernsfeltet og krever at oppvekstsektoren i den enkelte kommune samarbeider tett og tar et felles ansvar. Dette betyr at vi ikke kan fortsette som før, eller gjøre mer av det samme som gjøres i dag, men at vi har en helhetlig tilnærming basert på livsløpsperspektivet.

Interessert i debatt? Les flere innlegg her!

Bli med i Midtnorsk debatt sin Facebook-gruppe