Det har vært valg i Bosnia, men jeg har rett og slett resignert. Det korrupte politiske systemet i mitt tidligere hjemland er ikke interessert i å la min stemme telle.
I 1992 var jeg fortsatt i Bosnia, avskåret fra omverden. I disse dager har det vært valg i Bosnia og Hercegovina, og jeg må være ærlig å si at etter en vinter og vår der jeg oppriktig har forsøkt å orientere meg i det politiske landskapet i hjemlandet mitt, har jeg rett og slett resignert.
Vi er mange bosniere i diaspora, men det er skammelig få av oss som går til valgurnene. Det korrupte politiske systemet i Bosnia er heller ikke interessert i å tilrettelegge for at våre stemmer kan bli talt. En kan bli demotivert av mindre. På tross av at mange av oss bosniere bor i utviklede demokratiske land, og at vi med vår kunnskap om de fungerende systemer kunne vært gull verdt for Bosnia, har de som sitter med makten i Bosnia liten interesse å involvere oss. En slik ressurs utfordrer og er potensielt farlig for dem.
Tilbakegang for nasjonalister i valget i Bosnia-Hercegovina
Å utfordre makta er vanskelig nok i Norge, og det fremstår som umulig i et korrupt maktapparat som i Bosnia. Å sitte i Norge og observere hvordan få mennesker med makt der skamløst benytter seg av folks felles ressurser, gjør meg både motløs og kvalm. Folk har allerede lidd en helt grotesk skjebne, og det er enklest å fyre opp under emosjoner. Å gjøre politikk utelukkende til et spørsmål om identitet er det enkleste, men også det farligste. Det vet alle politikere.
Misforstå meg rett, dette gjelder ikke bare i Bosnia. Vi ser en farlig fremmarsj av identitetspolitikk i Vesten. Det har blant annet gitt oss brexit, gjort Sverigedemokraterna til det nest største partiet i Sverige, og jeg vet ikke hva vi skal kalle Georgia Melonis nasjonalisme, som på en måte blir forkledd som sosialisme, i Italia (før kalte vi det bare fascisme).
Etniske spenninger stiger foran valget i Bosnia
Jeg lurer oppriktig på hva motgiften kan være. Først og fremst burde ikke identitet syltes sammen med politikk. Resultatet av denne sammenblandingen er i ytterste forstand krig, noe vi gjennomlever med jevne mellomrom. Politikk bør uansett ideologisk ståsted ha det felles beste som et overordnet mål. I Bosnia er det ikke en gang skjult at det felles beste overhodet ikke er prioritert.
Og hva med Norge? Også her ser vi at politikere vinner stemmer ved å bruke frykt og stigmatisering. Hvordan sikrer vi at politikk handler om det felles beste? At politikere er bevisst ansvaret for samfunnets infrastruktur og ikke selger ut felles ressurser til markedet? At den egosentriske, grådige vinningsmentaliteten blir forstått som en del av problemet heller enn løsningen.
Jeg har kanskje resignert når det gjelder valget i Bosnia, men jeg vil appellere til at vi i Norge fortsatt klarer å redde målet om det felles beste. Det blir sagt at i tider med uro, må en være oppmerksom og observant, sannheten er at en bestandig må være oppmerksom og observant.
- Jeg ville bare blitt stille. Jeg er redd for konsekvensene
Demokratiet er ikke noe vi kan ta for gitt. Vi har hver vår identitet, men vi må for Guds skyld vite at vi, hver og en av oss, er en del av noe større. Det er viktig å huske at noen bestandig vil forsøke å komme i maktposisjon gjennom å manipulere vår selvforståelse. Det er opp til oss å ikke bli styrt av vår egen frykt samt huske at om noe virker for bra til å være sant, så er det som oftes det.
Bosnier ble drevet på flukt på bakgrunn av den typen politikk. I år er det 30 års jubileum, og vi feirer våre liv i vårt nye hjemland. Jeg vil også benytte anledningen til å gratulere Norge med å ha fått oss.
Interessert i debatt? Les flere innlegg her!
Bli med i Midtnorsk debatt sin Facebook-gruppe