Spiseforstyrrelser er et stadig økende problem i Norge. Definert som en alvorlig psykisk sykdom som inkluderer overopptatthet av mat, spising, kropp og vekt, med høy dødelighet. Ungdom er en svært sårbar gruppe for spiseforstyrrelser, og hypotesen til de fleste forskerne er at press fra sosiale media er skyld i at forekomsten nå er syv ganger større enn for tjue år siden. Men min brannfakkel som helsepersonell og mamma til en ungdom som utviklet spiseforstyrrelse er: skolen bærer en del av skylda!

I åttende klasse fikk min ungdom se en film om dårlig dyrehold. Slike filmer er vist å påvirke mange barn til å bli veganere eller pescetarianere. Ett kosthold uten kjøtt kan føre til vektnedgang, og slik lede inn i spiseforstyrrelse for de som er i risikogruppen. Beste praksis for skoler som forebygger spiseforstyrrelser er derfor å ikke vise filmer om dårlig dyrehold.

I niende klasse får barna faget «mat og helse». Her fikk min ungdom ansvaret for folkehelsa til nordmenn. Lærerne omtalte enkelte matvarer (kanskje ubevisst) på måter som vår ungdom forsto som «ikke bra» gjennom ubetenksomt språk. Eksempler her er: «Nordmenn spiser altfor mye salt, hvetemel, sukker» og «Når dere ser hvor mye sukker det er i Pavlova, skjønner dere at det kan være lurt å lage maten selv». Ungdommen vår fikk videre se en film om Grandiosa som viste den fram i et ekkelt lys. Det var enorme mennesker som fråtset i pizza, mens de drakk og stumpa røyken i pizzaen.

For det første, negativt ladet språk og bilder om mat skaper feil fokus. All mat har faktisk en funksjon for næring, nytelse, feiring eller for å skape sosiale relasjoner. For hva er vel en konfirmasjon uten Pavlova? Og hvem tar skade av ferdigmat eller en hvetebolle en gang i blant? Og vet ikke lærere at for idrettsungdom er det største problemet faktisk å få i seg nok mat? Selv om skolen også hadde lærere som snakket nøytralt om mat, var det de negative omtalene som festet seg i vår ungdom.

For det andre, hva skal ungdom gjøre med denne informasjonen? Vår idrettsaktive ungdom sin løsning var å kutte ut matvarene som ble omtalt negativt. Plutselig ble det bare akseptabelt å spise brød med minst 86 prosent grovhet. Sukker, salt, fett og ferdigmat ble fy-fy. Resultatet ble vektnedgang og en sultet hjerne som så altfor lett ble en fange av anorektisk tvang.

På videregående er «Folkehelse og livsmestring» en del av prinsippene for læring i overordnet del av læreplanen. Høres bra ut? Men det ungdommen min fikk med seg hjem var et opplegg som vi verken ser bidrar til folkehelse eller livsmestring. Gjennom fire dager skulle de «gjøre seg kjent med egen livsstil gjennom å registrere aktivitet, søvn samt finne kalori-innhold i mat og drikke». Målet med slik registrering er ofte å bekjempe fedme, men er i forskning ikke vist å ha noen positiv effekt på vekt eller folkehelse. Vår ungdom som var i behandling for anoreksi ble tydelig påvirket av opplegget. Vi så at hen ble mer urolig og klarte ikke sitte rolig med lekser. Grunnen var: «helsedirektoratet sier at mennesket er skapt for å være i bevegelse, man bør bevege seg i pauser.

De sier «begrens stillesitting». Hvordan kan jeg da sitte helt rolig å gjøre lekser uten at det er skadelig for meg?». Hvorfor er det ingen som forteller ungdommene at helsedirektoratets aktivitetsråd ikke er laget for aktiv ungdom?

Så når forskning viser null positiv effekt på folkehelsa av skolens nåværende fokus på mat, og antyder risiko for å øke andel spiseforstyrrede er det på tide å tenke nytt. Så hva skal skolen gjøre? Noen tips fra meg: Lære elever og lærere at folkehelse og livsmestring er så mye mer enn «sunn» mat og trening. Det handler først og fremst om å ta vare på seg selv, sin psykiske og fysiske helse, ved å finne en balanse mellom mat, hvile, skole, trening, sosialt liv og andre aktiviteter som er bra for ungdommen selv. Det er dette budskapet lærere bør formidle.

Av hensyn til barnet er forfatteren anonym. Adresseavisen kjenner hennes identitet.

Interessert i debatt? Les flere innlegg her!

Vil du vite mer om hvordan du skriver for Midtnorsk debatt? Les mer her!