Selv om det kanskje ikke er like populært å leke krig som da jeg var guttunge, er det noen som driver med det fortsatt. Men krigføring har som kjent endret seg de siste tiårene, og nå kjempes det gjerne med tastatur og store bokstaver, og ikke med kruttlapper og lekepistoler – i alle fall her til lands.

Men i Ukraina foregår det en ekte krig, der ekte mennesker får ekte bomber i hodet mens landet deres blir forsøkt invadert av en imperialistisk nabo med fascistiske tendenser.

I det siste har partiet Rødts tilnærming til denne krigen pådratt seg en del oppmerksomhet, mest fordi partiet, som det eneste på Stortinget, ikke har endra politikk når det gjelder våpeneksport til land i krig, noe samtlige partier i Norge har vært mot fra Gerhardsens tid helt til i fjor.

Jeg er blant dem som mener at dette standpunktet er modent for revisjon, og at Rødt burde åpne for å sende blant annet antiluftskyts til Ukraina, noe som har blitt veldig aktuelt de siste ukene på grunn av russernes terrorbombing av sivile mål.

Men debatten rundt dette standpunktet trenger litt avkjøling. For det er ikke ekstremt å mene at det skal sitte langt inne å foreta et paradigmeskifte for en vesentlig del av norsk utenrikspolitikk. Det er, som sagt, det samme som alle andre mente inntil for noen måneder sida. Og det er heller ikke ekstremt å bekymre seg for at mer våpen fører til en forlengelse av krigens lidelser. Jeg mener at situasjonen nå krever at vi støtter Ukrainas eksistensielle kamp også militært, men det er like fullt et helt forståelig standpunkt at vi bør begrense oss til å bidra på andre måter. Det går an å mene dette uten å være Putin-apologet eller konspirasjonsteoretiker. De aller fleste som mener dette er ingen av delene. Derfor synes jeg vi skal roe oss litt ned.

Rødt har prøvd å være et konsekvent antiimperialistisk parti. Vi var det eneste partiet som ikke støtta den famøse bombinga av Libya i 2011, en feilslått krig landet fortsatt lider under. Vi har vært iherdige kritikere av Natos «out of area»-strategi. Og vi fordømmer Russlands overfall på et naboland, helt uten forbehold. La det ikke være tvil om det.

Og apropos store bokstaver: Det er ei avsporing å gi Nato skylda denne gangen, på det punktet har debatten sklidd litt ut. Sjølsagt har alliansen (som åpenbart har mye å svare for) geopolitiske interesser i Europa, men det er likevel ei feilslutning å gi Nato skylda for angrepskrigen i Ukraina. Det er overgriperen som har skylda for overgrep, og Rødt er mot imperialisme uansett hvem imperialisten er. De som notorisk analyserer enhver konflikt med Nato-har-skylda-hva-var-spørsmålet formidler ikke Rødts utenrikspolitikk, men konspirasjoner og forenklinger fra venstresidas periferi.

Rødt skal ikke være mot verken fred eller fredsforhandlinger, men jeg kjøper ikke at det skal være ei nødvendig motsetning mellom å støtte Ukraina militært og å jobbe for fred. Dersom det skulle være sånn er det lite som skiller forhandlinger fra kapitulasjon. For krigen er ikke en teoretisk størrelse som skal debatteres i en marxistisk studiesirkel, den er høyst reell, den er grusom og den foregår her og nå. Fredsforhandlinger baserer seg på styrkeforhold, og de har derfor lite for seg om de foregår på okkupantenes premisser. En diktert fred uten frihet er ei dårlig løsning. Derfor mener jeg Rødt må justere politikken, og flere på begge sider i debatten bør roe ned retorikken. For «pang, pang», de som blir terrorbomba i Ukraina blir døde på ordentlig.

Og til slutt: Krig er farlig, men det er ikke uenighet. Jeg synes det er en styrke for Rødt at vi kan ha en åpen debatt om vanskelige spørsmål, og at vi har tydelige stemmer i partiet som både forsvarer og kritiserer politikken. Demokratiet har mange fiender, og en av dem er definitivt klam konsensus.

Bli med i Midtnorsk debatt sin Facebook-gruppe

Vil du vite mer om hvordan du skriver for Midtnorsk debatt? Les mer her!