Martine Eliasson Nestleder i Norges Handikapforbund Trondheim
Publisert: Oppdatert:
Dette er et debattinnlegg. Det gir uttrykk for debattantens egen holdning.

I 2015 fikk vi en lovfestet rettighet til Brukerstyrt personlig assistanse (BPA) for de av oss med et assistansebehov over 32 timer i uka. BPA skal sikre at vi funksjonshemmede får styrket våre muligheter til å leve og bo selvstendig, og til å ha en aktiv og meningsfylt tilværelse i fellesskap med andre. Nå har Trondheim kommune kommet med et forslag om å innstramme tildelingen av BPA og istedenfor gi hjemmehjelp og hjemmesykepleie. Dette vil innstramme våre muligheter til å leve et aktivt liv som alle funksjonsfriske.

For ti år siden flyttet jeg til Trondheim for å studere. Som de fleste andre studenter skulle jeg flytte til en ukjent by og bo hjemmefra for første gang. Jeg hadde, som mange andre, en klump i magen. Men klumpen jeg hadde var ekstra stor. For ville jeg få den assistansen jeg trengte til å delta i fadderuka, der nye vennegjenger dannes? Ville jeg få den assistansen jeg trengte til å delta på studentaktiviteter? Ville jeg få den assistansen jeg trengte til å trene og leve sunt? Trondheim kommune svarte nei.

Istedenfor å få personlige assistenter, fikk jeg hjemmehjelp én time hver tredje uke og én time støttekontakt i uka. Fadderuka var det bare å glemme. Studier måtte gå foran studentaktiviteter. Mamma måtte ta turen inn til Trondheim for å rydde og vaske hybelen min og hjelpe til med storinnkjøp. Jeg kunne handle inn kun det nødvendigste av innkjøp for å klare å bære dette på ryggen. Dette livet levde jeg i hele min studenttilværelse.

Det tok hele sju år før jeg fikk innvilget personlige assistenter. Da fikk jeg en helt annet tilværelse. For første gang i livet kunne jeg be inn til middagsselskaper. Jeg kunne trene og ta vare på helsen min. Jeg kunne være aktiv i organisasjoner. Og jeg kunne jobbe fulltid og sette studiekunnskap ut i praksis. Det frie og selvstendige livet som de fleste av Trondheims innbyggere kan ta for gitt, fikk jeg først mulighet til etter sju år i Trøndelags hovedstad. Selv om jeg har et lite assistansebehov, er tilgang på personlige assistenter helt avgjørende for at jeg skal kunne være en aktiv samfunnsborger.

Norge ratifiserte FN-konvensjonen for funksjonshemmede (CRPD) i 2013. Siden den gang er norske myndigheter, inkludert norske kommuner, forpliktet til å følge konvensjonen. Hvordan kommunene planlegger, tilrettelegger og tilbyr tjenestene sine, avgjør om vi funksjonshemmede har mulighet til å delta i samfunnet på lik linje med andre. Det er i den enkelte kommune innbyggerne får rettigheter i praksis.

BPA lønner seg. Ønsker vi et inkluderende samfunn der mange deltar, er BPA det enkleste og det beste virkemidlet for mange Innbyggere. BPA virker mot utenforskap og sørger for at vi funksjonshemmede kan delta i utdanning, arbeidsliv, demokratiet og fritidsaktiviteter. Å bekjempe utenforskap settes høyt på den politiske agendaen nasjonalt og internasjonalt. Utenforskapet representerer 20 % av Norges befolkning – halvparten av disse er funksjonshemmede.

Under koronapandemien fikk vi kjenne på hvordan der var å ikke kunne gå på skolen, ikke kunne dra på forelesninger, ikke kunne dra på jobb og ikke kunne være med venner og familie. Kan du forestille deg hvordan det ville vært å ikke kunne gjøre dette resten av livet? Dette vil bli realiteten for oss funksjonshemmede hvis Trondheim kommune fratar oss vår tilgang til BPA.

I tillegg vil Trondheim miste en stor andel studenter, arbeidstakere og skattebetalere. Spørsmålet mitt er: Skal Trondheim være en foregangskommune for å bekjempe utenforskapet og gi oss vår rett til assistanse? Eller en kommune som setter en andel av innbyggerne sine i en evig lockdown?

Interessert i debatt? Les flere innlegg her!

Bli med i Midtnorsk debatt sin Facebook-gruppe