Christoffer Hansen Lærer (en liten stund til) og tidligere AP-medlem
Publisert: Oppdatert:
Dette er et debattinnlegg. Det gir uttrykk for debattantens egen holdning.

Til Det norske Arbeiderparti

Jeg melder meg herved ut av partiet med umiddelbar virkning. Som lærer er det nå umulig for meg å fortsette å være medlem av partiet jeg har stemt på i alle valg – både lokalt og nasjonalt – siden jeg fikk stemmerett.

At mitt Arbeiderparti – partiet for arbeidere og vanlige folk – tar arbeidsgivers parti i denne konflikten er for meg totalt uforståelig. KS har gjennom hele denne konflikten snakket ned lærerprofesjonen, og regjeringens håndtering v/Ap-statsrådene Tonje Brenna og Mjøs Persen bare forsterker vår opplevelse av at vi som profesjon på ingen måte blir verdsatt av norske myndigheter – verken på kommunalt eller statlig nivå.

Jeg forventer at Arbeiderpartiet umiddelbart setter av penger til at lærere får etterutdanning i psykologi og hvordan å arbeide med psykisk helse siden regjeringen nå har vurdert jobben vår som så viktig for elevers psykiske helse at de går til det skrittet å blande seg inn i en lovlig arbeidskonflikt og avslutte den med tvungen lønnsnemnd.

Deretter forventer jeg at lærere får nedsatt undervisningsmengde og økt tid til enkeltelever slik at man faktisk har tid til å se og hjelpe den enkelte elev. For støtteapparatet rundt lærere og elever – de som er eksperter på elevers psykiske helse – er svært mangelfullt. Vi blir til syvende og sist de som må stå i det sammen med elevene, for ventelistene for hjelp og støtte for både elev og lærer er måneder – og noen ganger år – og det hjelper svært lite når behovet er akkurat nå.

Trondheim kommune mister nå en dedikert lærer som har gledet seg til å gå på jobb i 16 år så snart jeg får meg en annen jobb. Dette har jeg vurdert ganske seriøst etter at Erna-regjeringen i fjor fant på en falsk grunn til å avslutte streiken, men nå er det nok. Begeret er fullt og motivasjonen for å gjøre en jobb for skoleeier og stat er på bunn. Jeg elsker å være i klasserommet med elevene mine, men noen ganger så er ikke det nok. Dessverre er jeg langt fra å være alene om både å tenke dette og faktisk gjøre alvor av det.

Jeg forventer også at det fra kommunale og statlige myndigheter rettes stort fokus mot og settes av store ressurser til de sårbare elevene som det ble snakket så mye om under pandemien og nå under lærerstreiken. Vi har hørt lite fra styrende organer om sårbare elever etter pandemien, de blir vel fort glemt igjen etter denne lærerstreiken også.

Innlegget ble først publisert på Facebook. Gjengis med tillatelse.