Trondheim kommune står overfor en ekstremt krevende situasjon. Et merforbruk på rundt 400 millioner er en stor utfordring. Ikke bare truer den kommuneøkonomien, men også vår felles velferd og evne til å sette politiske prioriteringer ut i livet. Situasjonen gjør også at det er knyttet stor usikkerhet rundt de offentlige tjenestene som betyr mye for folk. Den siste tiden har vi kunnet lese leserinnlegg der ansatte har vært bekymret over situasjonen på sine enheter, eller for at man må nedbemanne og ta tøffe prioriteringer. Vi forstår sinnet, vi forstår frustrasjonen og vi forstår uroen. Vi vet det gjør vondt, og det gjør vondt for oss også.

I motsetning til andre kommuner har vi en redningsplanke som vi har kunnet bruke for å redusere sjokkeffekten av kuttene noe. I lang tid har politikerne satt av penger på et disposisjonsfond som kommunen kan bruke i krisetider. Det fondet redder oss i dag, men dersom grep ikke blir tatt nå, vil det være tomt allerede i 2025. Da kan det bli tvingende nødvendig å innføre brutale tiltak for å unngå konkurs.

I fjor høst la kommunedirektøren frem sitt budsjettforslag som var faglig forsvarlig. Da vi la frem vårt forslag i desember, reverserte vi en god del kuttforslag og styrket heller helsetjenestene, bo- og aktivitetstilbudet og skolene. Utfordringen er at kartet og terrenget i 2023 ikke passet. På store og viktige tjenesteområder har vi hatt et forbruk langt over budsjett. Årsakene er sammensatte. I noen tilfeller kan det dreie seg om at kommunen ikke har forutsett økte utgifter. Andre plasser handler det om organisering, og andre plasser handler det om ledelse og politisk styring.

Dette skjer også på hælene av en tid som har vært krevende i folks privatøkonomi. En gjennomsnittlig familie i Trondheim vil, slik utviklingen har vært, få mindre igjen for den samme lønna som de hevet for bare et par år siden. Dette merkes også på ferie og fritid. Når dette skjer samtidig som at vi gjennomfører omstilling i store deler av kommunens virksomhet, forstår vi at dette føles urettferdig.

Noen av reaksjonene har vært krasse. Et eksempel er da Tuva Moan Leraand skrev at det er parodisk at ordføreren stiller opp i forbindelse med fosterhjemsuka. Dette ble begrunnet med at de hadde hatt et møte om overtallighet. Den nasjonale fosterhjemsuka er en årlig kampanjeuke drevet av Bufetat, der alle ordførerne stiller opp for å promotere det å være fosterhjem. Dersom ordføreren i Trondheim ikke hadde stilt opp, hadde det vært en nyhet i seg selv. Vi skjønner at kritikken kommer, men hvis vi ikke tar grep for å sikre kommuneøkonomien, kan kuttrunden bli enda mer brutal neste år. Den samme beskjeden kan vi gi til Martin Skaug og Torunn Vaagland Stav fra Ila skole. Den prosessen vi gjennomfører nå, som får skoleøkonomien i balanse, vil føre til økt handlingsrom på sikt.

Dette året kommer det til å bli tøft for mange. Vi har arvet en vanskelig økonomisk situasjon og skal gjøre det vi kan for å snu skuta. På lengre sikt må tiltakene vi tar, verne de tjenestene som er nærmest folk. Vi er nødt til å se hvordan vi er organisert, om det er mulig å spare penger på innkjøp, om vi kan løse transport mer effektivt, om vi kan bygge smartere for å redusere låneopptaket og se om det er noe kommunen driver med i dag som vi ikke trenger å drive med i fremtiden.

Samtidig er vi nødt til å ta grep for å øke kommunens inntekter. Vi kan frigi kapital gjennom salg av eiendom, være attraktiv for næringslivet og trekke til oss nye arbeidsplasser. Utfordringen er at dette ikke er gjort over natta, og det krever en kulturendring, kort sagt så må Trondheim bli en ja-kommune.

Opprydningsperioden kan bli tøff, men når vi har gjenvunnet handlingsrommet, kan vi igjen begynne å snakke om hvor vi skal satse. For dagens omstilling trygger fremtidens velferd.

Hva mener du? Send inn din tekst til debatt@adresseavisen.no eller delta i debatten i kommentarfeltet nederst – og husk fullt navn!